Ennå er det mai. Såvidt. Syrintrærne blomstrer i hvitt, rosa og fiolett og dufter deilig.
Oslo er på sitt vakreste i mai. Gatene og syrintrærne blomstrer. Magiske mai.
Og i år var det pinse i mai, pinse og 17. mai samme helg. Jeg hadde to sterke pinseopplevelser. Den første på 17. mai. Jeg fikk være med i barnetoget og spille i korpset til sønnen min. Byen full av mennesker.
I det vi gikk oppover Karl Johansgate og bikka høyden ved Egertorget, så jeg et hav av mennesker og flagg som bølget i rødt, hvitt og blått nedover hele Karl Johans gate og opp mot slottet i det fjerne. Og så så jeg rundt meg, mennesker i alle farger og fasonger, barn, voksne, gamle, ansikter som smilte, fargerike klær. Dette bølgende havet av rødt, hvitt og blått sprakk opp i alle slags farger, et bølgende hav av enkeltmennesker.
En sterk opplevelse av mangfold og enhet.
Den andre pinseopplevelsen kom 2. pinsedag. Jeg sov i Sofienbergparken med mange andre mennesker – noen av dem var prester – i solidaritet med alle som må sove ute i byen vår.
Og det var en så varm og god stemning i parken, mennesker som ville hverandre og byen vel. Og det kom mange slags folk hit, ikke bare prester og diakoner, men politikere, ungdomsorganisasjoner, byborgere, poeter, musikere. Foreningen for Human Narkotikapolitikk var der, Rød ungdom var der. Skeiv ungdom var der, miljøpartiet de grønen og Grønn ungdom var der. Domprosten var der. Mennesker med mange ulike erfaringer var samlet i solidaritet.
Litt utpå kvelden kom et følge med romfolk og klappet for oss. Et følge av ortodokse kristne romfolk som ba for oss prester og andre som var der. Jeg forstod ikke ordene – annet en noe som lignet på «amen» på slutten. Men vi kjente varmen, kjærligheten, respekten de møtte oss med. Pinse i mai, pinse i byen.
Ennå er det mai. Såvidt.
Syrintrærne blomstrer. Oslo er på sitt vakreste i mai, magiske mai.
Men sommeren i Oslo er ikke så verst, den heller 🙂
Les også: Sleepout i Sofienbergparken