«Tror du det er lett», sa en av deltakerne til meg i dag. «Jeg har mer livserfaring enn noen kan ønske seg, men allikevel opplever jeg livet for første gang».
Jeg skulle snakke med henne om hvordan det er å etablere et rusfritt liv. For meg var dette en forberedelse til et innlegg jeg skulle holde på et seminar om rus og psykisk helse.
For henne var dette en påminnelse av alvoret. Et alvor på liv og død, for hvis hun ikke hadde hatt et sted å komme til hvor hun var ventet, hvor noen hadde forventninger til henne, hadde veien tilbake til rusen vært kort, og hun tror ikke hun hadde levd i dag.
Hun sier:
Jeg har levd hele livet mitt på utsiden av samfunnet. Jeg har nesten ikke gått på skole. Jeg kan ikke de sosiale kodene. Jeg vet ikke hva jeg skal tørre å spørre om når jeg lurer på ting, for jeg aner ikke hvor dumt spørsmålet er. Jeg aner ikke hva jeg skal snakke med folk om i pausene.
Jeg kommer fra en annen planet. Det står rusmisbruker skrevet i panna mi, og jeg har en stemme inne i hodet mitt som sier: Du er bare en narkoman. HUSK AT DU ER BARE EN NARKOMAN. FOR ALL DEL, IKKE GLEM AT DU ER BARE EN NARKOMAN!
Vet du, når jeg er ute i byen, må jeg gå i sikk sakk mellom rusavhengige for å unngå rus. Jeg må kutte all kontakt med hele miljøet jeg kjenner så godt og klare meg alene, alene i verden.
Jeg er helt klar for å ta utfordringer, men for hver utfordring jeg tar, dukker det opp nye som jeg ikke var forberedt på. For eksempel dette med å ta valg, stole på egen vurderingsevne i store og små ting. Det eneste jeg vet om min egen vurderingsevne er at den ikke duger. Det er jo den som har ført meg inn i misbruket.
Så når jeg blir bedt om å skrelle 20-30 poteter, går det helt i stå. Kan ikke folk si om de skal ha 20 eller 30 poteter? Jeg må ha klare beskjeder. Jeg kan ikke gå tilbake og spørre om jeg skal skrelle 20 eller 30. Det er jo ikke barnehage her heller. Dette må jeg greie å bestemme selv. Men nei, jeg blir stående og stirre på potetsekken. Så flaut! De tror nok at jeg ikke gidder å jobbe, men jeg står fast her. Jeg har det så travelt oppe i hodet mitt med alt det som foregår at nå føler jeg meg som en idiot.
Barnehave… Nei, jeg er ikke fem år. Jeg har mer livserfaring enn noen kan ønske seg, men allikevel opplever jeg livet for første gang. Jeg hører lydene bedre, jeg ser bedre, jeg smaker bedre, og følelsene… jeg får med meg alle følelsene, nå som jeg opplever livet uten å ruse meg. Det er som å oppleve hele livet for første gang. Alle følelsene er nye. Og jeg blir så sliten av det. Og jeg er så redd.
Men vet du hva som er aller verst?
At jeg alltid er avhengig av andre. Andre bestemmer over meg og skal mene noe om hvor mye penger jeg skal klare meg med. Det er så slitsomt å hele tiden måtte vente på vedtak for å være sikker på at økonomien går rundt og at jeg får betalt regningene mine. De gjør meg så liten. Noen ganger er det nesten så jeg ikke får puste.
Du må ikke tro det er lett.
Men jeg skal klare det.