Neda Ibrahim (12) ble denne uka sendt ut av landet sammen med sine foreldre og tre søsken.
– Politiet kom halv to i natt for å hente oss. De knuste vinduet på døren vår for å kunne låse opp fra utsiden. Det var midt på natten, og hele familien sov. De kom med lommelykter og sa vi måtte kle på oss.
Neda Ibrahim (12) ble natt til 11. juni sendt ut av landet sammen med sine foreldre og tre søsken. Neda har bodd 10 av sine 12 år i Norge. Sitatene ovenfor er fra Stavanger Aftenblad.
I Kirkens Bymisjon har vi lenge vært engasjert av de lengeværende asylbarnas situasjon. Vi mener at barnas beste må veie tyngst når familiens framtid skal avgjøres av norske myndigheter. Barn som har vokst opp i Norge, som har sine venner her og opplever at det er her de hører til, lever i dag i konstant frykt for å bli tvangssendt ut av landet. Livet står på vent, barndommen domineres av frykt, og barna “returneres” ofte til land de ikke kjenner.
For litt over et år siden var jeg med på prisutdeling. Annette Thommesens minnepris gikk til Neda Ibrahim, som representant for de lengeværende asylbarna. Det gjorde sterkt inntrykk å møte familien. Barn skal få lov til å være barn. Nedas blikk var preget av et alvor som barn burde fritas fra. Hennes uttrykk har festet seg i min bevissthet. Frykten var tilstede i rommet, også under den feiende flotte prisutdelingen.
Neda ble kjent i Norge da hun i Dagsrevyen uttalte: –Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg.
Mange ganger har jeg hørt politikere bruke ordene “barnas beste». I møte med Neda og andre lengeværende asylbarn er politikernes bruk av “barnas beste” avkledt som tomme ord. Det er våre folkevalgte som er ansvarlige for hvordan barnas beste veies opp mot såkalt innvandringsregulerende hensyn. Politikerne lager landets lover. Da kan en ikke gjemme seg bak Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda, Høyesterett eller andre. Dersom de folkevalgte mener at dagens lover fører til en politikk som er for streng overfor lengeværende asylbarn, må de samme politikerne endre loven. Slik er det. Embetsverk og domstoler forvalter eller dømmer ut fra de lovene de har fått tildelt.
I dag har Nedas fryktsomme blikk dukket opp på nytt i min hukommelse. Neda og hennes nærmeste ble vekket av politi midt på natta, for å bli sendt ut av det landet Neda opplever som sitt hjemland. Jeg synes det er feigt av ansvarlige politikere å ikke legge mer vekt på barnas beste. Vi trenger politikere som legger barnas beste til grunn, og som gir landet lover som reflekterer denne verdien.