Jeg har med stor interesse fulgt debatten om sykehjemmets omsorg ved livets slutt, som Kjetil Bjørnstad så riktig blåste i gang for noen uker siden. Hans opplevelse av å miste sin kjære far på sykehjem er sterk lesning. Mange har ønsket å fortelle sin triste og vonde historie, som vanskeliggjør sorgprosessen. Men kan døden oppleves som vakker?
Samtidig med at Bjørnstads opplevelse kom på trykk hadde jeg en døende dame i min avdeling. Hans kronikk ble selvsagt et tema, både for pårørende og for oss ansatte. Hvordan kunne vi bistå familiens sorgopplevelse?
Den gamle damen ble sykere og spiste stadig mindre. Det visste familien og vi snakket om det. Familien og vi visste hvordan hun ville ønsket å ha det i de siste måneder og uker av livet. Hun ruslet allikevel rundt i avdelingen, stadig saktere.
En dag klarte hun ikke mer, og vi la henne til sengs. Der ble hun liggende i noen dager, mens den syke kroppen gikk på lavbluss. Hun var våken, men sa lite. Når pleierne ikke var hos henne, var familien tilstede. Familien sa de opplevde trygghet og ro fordi de var godt informert av oss om den forestående dødsprosessen. Den siste natten ringte nattsykepleier og fortalte at mor nå var blitt enda dårligere. Barna våket sammen over henne de siste timene. Det var de som satt der da hun døde, stille og rolig. Akkurat som familien ønsket det. De var svært takknemlige.
Vi pleierne var med hele tiden. Samtalte med familien, fulgte dem opp, vurderte og lindret den døende damen. For en sykepleier er dette hva omsorg handler om – å sørge for – også når livet tar slutt. For døden er en del av livet. Og også en vakker opplevelse.