Skjerpings!

Bakerst i A-magasinets «Fast og sist»-spalte stilles hver uke de samme sytten spørsmålene til en kjendis. Spørsmål 13 lyder «Hvem burde skjerpe seg?», og jeg blir alltid både imponert og litt tvilende overfor dem som svarer meg selv!

Kan det virkelig stemme at såpass mange har slik selvinnsikt (for overraskende mange svarer nettopp det), eller handler det om påtatt ydmykhet og politisk korrekthet?

Jeg er ingen kjendis og kommer aldri til å figurere i denne spalten, men har likevel tenkt på hva jeg ville svart om jeg fikk dette spørsmålet. Og her må jeg innrømme at jeg ikke vet om mitt svar vil bli tolket som politisk korrekt/ukorrekt eller rett og slett som en dolk i ryggen.

For hvem mener jeg burde skjerpe seg? Mitt svar ville ganske sikkert vært Helse Sør-øst og alle som ikke forstår de negative konsekvensene av Samhandlingsreformen. Mange av «løsningene» har katastrofale følger for mennesker som allerede lider. I tillegg ville jeg svart følgende: Kirkens Bymisjon bør skjerpe seg!

La det være sagt: jeg er stolt bymisjonær og lykkelig over å tilhøre en organisasjon som utfører et utrolig viktig arbeid innenfor eldreomsorg, rusomsorg, boligsatsning og blant fattige tilreisende. Det ytes hjelp og lindring til mange mennesker og grupper som er utsatt for stigmatisering og nød. Godt jobba! Bymisjonen er kjent for å gå den ekstra mila, for å være «der ingen andre er» og for å være en tydelig røst for de usynlige og stemmeløse menneskene i byen.

For få uker siden deltok for eksempel flere prester og andre ansatte fra Bymisjonen i en protestmarkering i Sofienbergparken i Oslo som flere enn hundre mennesker sluttet seg til. Det ble overnattet i parken for å synliggjøre den vanskelige situasjonen blant romfolk og andre fattige tilreisende. Et hederlig tiltak som fikk mye oppmerksomhet i media. Godt! Slik bør det være.

Men hvor var de gode bymisjonsprestene da psykiatritiltakene ble nedlagt? Hvor var vi andre? Hvorfor ble det ikke organisert protesttog til Rådhuset, overnattingsaksjoner på Ullevål Universitetssykehus eller sit-down aksjoner på kontorene til kommuneadministrasjonene når psykisk syke mennesker mistet sine boligtilbud? Hvor var alle innslagene i dagsrevyen og på radioen? Hvor ble det av den tydelige røsten som dirret av harme over behandlingen psykiatripasientene får? Eller rettere sagt ikke får?

Noen medieoppslag ble det. Flere riksdekkende aviser trykket både artikler og kronikker som belyste problemet, og en virksomhetsleder fikk taletid på Dagsrevyen i februar ifm kutt i psykiatritilbudene. Likevel lurer jeg på om det er utidig å spørre seg selv om Kirkens Bymisjon er aller best til å markere/profilere seg når det er de synlige miljøene på Plata eller tiggerne i gågata som skal «tas»?

Jeg er ikke ute etter å henge ut verken Bymisjonsprester eller andre ansatte. En betydelig innsats er blitt lagt ned i møter med politikere, sykehusledelse, interesseorganisasjoner, journalister og andre som har makt og myndighet til å foreta reelle endringer. Og jeg kan forstå at mediene i stor grad styrer agendaen og at tiggerdebatten opptar svært mange. Men er det ikke nettopp derfor Kirkens Bymisjon noen ganger må heve røsten høyere og aksjonere desto hardere? Slik at de «usynlige» virkelig ses og høres?

Om 14 dager tvinges Bymisjonens eget tilbud til mennesker med førstegangspsykoser (BPR) til å stenge sine dører etter tretti års drift. Uenighet mellom partene i samhandlingsreformen skviser alvorlig syke mennesker ut av et trygt behandlingstilbud, og et sterkt fagmiljø spres for alle vinder. I løpet av de neste dagene skal over 12 gjenværende pasienter plasseres ut i egen bolig. Det hersker liten tvil om at flere av dem får et dårligere omsorgstilbud enn det de har hatt og det de har behov for. Hvor er vi, Kirkens Bymisjon?

Derfor. Om Aftenposten skulle spørre, ville jeg altså svart følgende: Skjerpings, Helse Sør-øst! Skjerpings, Oslo kommune! Og skjerpings, Kirkens Bymisjon!

Det gjelder meg også.