Hvordan må det være å ha demens? Man går rundt og ser konturene av en knapt gjenkjennelig virkelighet? Av og til får man glimt av terrenget slik man husker det fra tidligere? Og ansiktene på menneskene rundt minner om kjente personer?
“Deg husker jeg fra tidligere”, sa den eldre kvinnen da hun fikk øye på meg.
Jeg var akkurat ferdig med lunsjen og gikk bort til henne og hennes mann der de hadde slått seg ned ved flygelet i kafeen. Han var akkurat ferdig med å spille seg gjennom et par kjente standardlåter han visste hun ville dra kjensel på.
Og det var det som hadde fanget min oppmerksomhet; at kvinnen nynnet med. Vever satt hun der og så på sin mann mens hun nynnet forsiktig de samme tonene han fremkalte med tangentene.
“Hun kan nesten alle disse låtene”, sa mannen. Med kjærlig blikk så han bort på henne for å søke en slags bekreftelse på at hun var enig. Men hun satt allerede og kikket en annen vei, mot noe som hadde fanget oppmerksomheten lenger borte.
Da han satte i å spille “Misty”, vendte hun igjen de milde øynene sine mot ham. Selv sto jeg lent over flygelet og sang med:
Look at me, I’m as helpless as a kitten up a tree;
And I feel like I’m clingin’ to a cloud,
I can’ t understand
I get misty, just holding your hand.
Walk my way,
And a thousand violins begin to play,
Or it might be the sound of your hello,
That music I hear,
I get misty, the moment you’re near.
Can’t you see that you’re leading me on?
And it’s just what I want you to do,
Don’t you notice how hopelessly I’m lost
That’s why I’m following you.
On my own,
When I wander through this wonderland alone,
Never knowing my right foot from my left
My hat from my glove
I’m too misty, and too much in love.
(Tekst av Ella Fitzgerald)