Alle som har kjent på den berømmelige tidsklemmen vet at det er en kunst å balansere forskjellige sider ved hverdagen og livet for øvrig: Arbeid kontra fritid, familieliv kontra behov for alenetid eller gleder vs sorger er alle aspekter som preger sinnsstemningen vår og som er viktig å ha en viss kontroll på for at man skal ha overskudd til å fungere over tid.
Noen mennesker velger å balansere jobbstress gjennom trening, andre reiser langt av sted på ferie, mens andre igjen tyr til yoga, kreativ utfoldelse eller søvn.
Fri betyr ikke alltid frihet
Men ferie er ikke alltid ferie, og fri betyr ikke nødvendigvis frihet. Hver sommer kan man lese i tabloidpressen om ekteskap som settes på prøve fordi hytteidyllen uteble eller sydenturen ikke svarte til forventningene.
Stranden lå milevis fra hotellet, svigermor styrer på familiehytta, været ble ikke som varslet, ungene krever mer enn rimelig er, kona er sur, vinen smaker for godt og for meget, og alle forventer i det hele tatt for mye av alt. Hvordan balansere den enkeltes behov opp mot alle andres?
Og hvordan kan mennesker som ikke har annet enn ”fritid”— folk som er trygdede, uføre eller arbeidsledige –– ta seg fri? Hvordan arter ”ferie” seg for marginaliserte mennesker som har falt utenfor jobb og skolegang og det etablerte samfunnet for øvrig (selv om mange av disse er godt etablerte i sin kontekst)?
Kjærkommen ferietur
Aktivitetshuset Prindsen er et lavterskeltilbud for mennesker som sliter med rus eller psykiske lidelser. Huset er åpent alle hverdager og tilbyr både organiserte aktiviteter, god mat til en billig penge og mulighet for sosialt samvær i trygge omgivelser. Enkelte brukere er innom daglig, andre benytter seg av huset mer sporadisk.
Men hva skiller hverdag fra fridager for denne brukergruppen, som i hovedsak består nettopp av kategorien nevnt ovenfor?
Brukerne av Aktivitetshuset er heldigere enn mange. Hver sommer får de mulighet til å reise utenbys til Vestfoldsskjærgården, der Bymisjonen har et hus på Hvasser. Ferieturene til Vestgården er noe som snakkes varmt om året rundt. Her knyttes det nye vennskap og det bygges relasjoner på andre måter enn når man er sammen ellers. Folk får pustet ut, går turer, utfolder seg i fjæra, og de opplever at de ikke er alene med sin ensomhet eller sine plager.
Mange forteller at de føler seg friskere når de er på Hvasser: angsten slipper taket, de sover bedre, spiser bedre, ler mer hjertelig og får andre roller i gruppa som virker oppbyggende på en ny måte. De bidrar praktisk og sosialt, føler at de gir noe tilbake, tar ansvar for stedet og for hverandre. Stedet er en minnefabrikk for mange som ellers lever marginale liv.
Store ringvirkninger
Slikt sett fungerer oppholdene på Vestgården som mer enn terapi kun mens ferieukene varer, men anses også som forebyggende i stor grad. Trolig fører ferien til færre innleggelser, psykoser og depresjoner utover høsten og vinteren, noe Hvermansen heller ikke bør ha problemer med å relatere til.
Men heller ikke en ferieuke på Vestgården er garanti for at sjelen får fred og livsbalansen gjenopprettes. Når 10-12 voksne mennesker drar på tur sammen – mange med særegne behov og vaner – skal det godt gjøres at døgnrytme, matønsker, balansegang mellom aktivitet og hvile eller humoristisk sans klaffer 100 prosent.
På samme måte som kjernefamilier utfordres i løpet av den etterlengtede fellesferien, settes mange ting på prøve i skjærgårdsparadiset på Hvasser. Man skal dele rom med to-tre andre, leve med et vær som er like uberegnelig som ellers i sommer-Norge, og med ulike behov og ønsker som kan melde seg raskere enn man aner.
Gode forberedelser
For å forebygge en del opplagte fallgruver planlegges det godt og samtales på forhånd. Blant annet forsøker vi å forberede deltakerne på hva som er lurt å pakke med seg, vi blir enige om å bidra til fellesskapet så godt vi kan (og etter evne), og vi terper på viktigheten av personlig hygiene og rene klær.
Ikke alle samtaler går som man tror. Jørgen er blant Aktivitetshusets brukere som er kjent for sitt gode humør og filosofiske betraktninger, men ikke for å vaske verken klær eller seg selv så ofte. Vi snakker om at det er viktig å dusje daglig.
– Og så skifter vi truser hver dag, sier jeg, passe diskret.
– Ikke sant, Jørgen?!
Kunsten å balansere
Hygiene er et delikat tema, strengt tatt en privatsak og ikke enkelt å ta opp med godt voksne mennesker. Jørgen gløtter bort på meg og holder blikket mitt i noen sekunder før han svarer med en nøytral mine:
– Greit. Han sukker dypt. Har jeg tråkket over streken ved å være såpass direkte? Heldigvis smiler Jørgen lurt i skjegget.
– Det går vel greit, sier han med glimt i øyet.
– Jeg bruker jo ikke truser likevel!
Humor og selvironi. Balansekunst på sitt beste.