Ei kvinne som bruker Natthjemmet, Kirkens Bymisjons akuttovernattingstilbud for kvinner med tilhørighet i rus- og prostitusjonsmiljøet, spurte om å få vaske soverommene på huset. Nydelig ble det. En ansatt takket for hennes bidrag, og hun svarte tilbake: «Det er jeg som skal takke.” Et lite eksempel som sier mye om det å våge og slippe den andre og seg selv inn i en ny relasjon. Hvem eier takken? Hvem myndiggjør hvem?
Myndiggjøring handler innerst inne om selv å bli myndiggjort. Når vi deler ansvaret, får vi en utfordring tilbake. Når vi gir slipp på noe av kontrollen, møter vi nye reaksjoner og nye krav. Sånn sett er myndiggjøring ikke først og fremst noe vi gjør for den andre, men noe vi gjør med oss selv. Ved å velge å myndiggjøre den andre, gjør vi noe grunnleggende med vår tilnærming og vårt forhold til den andre.
De fleste reagerer positivt når myndiggjøring løftes frem i festtaler og programerklæringer. Vanskeligere er det når vi selv blir utfordret til å dele vårt ansvar og gi slipp på vår kontroll. Mange hevder sin rett som fagpersoner eller eksperter. Andre påberoper seg stillingsinstrukser og posisjoner. Myndighet handler mye om makt, og nettopp derfor blir myndiggjøring så truende. Hvem vil gi fra seg noe av sin faglige fortjente myndighet? Hvem vil gi avkall på sin hardt tilkjempede makt?
Ny relasjon
Et lite eksempel: ” Ei kvinne som bruker Natthjemmet spurte om å få vaske soverommene på huset. Nydelig ble det. En ansatt takket for hennes bidrag, og hun svarte tilbake. Det er jeg som skal takke.” Et lite eksempel som sier mye om det å våge og slippe den andre og seg selv inn i en ny relasjon. Hvem eier takken? Hvem myndiggjør hvem?
Natthjemmet drives i dag som et samarbeidsprosjekt, der brukere veksler på å gå inn i rollen som ”praksisvakter”. De har egne arbeidsoppgaver og de jobber tett sammen med den ansatte. Vi kunne ikke ha drevet huset uten denne arbeidsdelingen. Alle deltar, men med en ulik ansvarsbyrde. Vi har alle våre historier, men vi tilhører det samme fellesskapet, den samme gjengen. Og sammen finner vi ut av hvordan ting skal gjøres, hvem som kan få til hva, og hvordan vi best utfyller hverandre. Strukturen er ganske flat, med delegert ledelse og fokus på relasjoner og språk.
En praksisvakt sa følgende: ”Dere kom til meg og sa at dere har bruk for meg. Det er det ingen som har sagt til meg noen gang. Jeg begynte å jobbe uten å vite om jeg klarte det. Nå har jeg vært med i snart et år!”
Mer av oss selv
Vi erfarer at myndiggjøring ikke kan skje uten at de ansatte selv åpner opp for en endring, for en personlig forandring. Vi har jobbet mye med praktisk tilrettelegging, organisasjon og ledelse. Vi har prøvd og feilet, og vi har lært underveis. Likevel, det sterkeste inntrykket dreier seg om hva dette har gjort med oss. Hva vi har oppdaget underveis, om oss selv og vår rolle.
Myndiggjøring rører ved noe langt dypere enn fag og profesjon. På Natthjemmet har vi ønsket en reell brukermedvirkning, og vi har villet en myndiggjøring i praksis. Dette berører oss dypt. Det utfordrer vår identitet og det handler mye om hvem vi er og hvem vi vil være. Enkelt sagt har myndiggjøringen på Natthjemmet hjulpet oss til å bli mer av oss selv.