Hudøy minner meg på viktigheten av å ta vare på de gode øyeblikkene. Og å flytte blikket og se meg omkring når jeg opplever å møte på en mørk vegg.
I dag begynte dagen på Hudøy helt strålende. Jeg skulle hente is, 400 ispinner og 12 tolitere! Å hente is gjør jeg alltid selv. I over 20 år har Geir levert Hennig Olsen-is til Hudøy, og to, tre ganger i året får vi dermed en hyggelig prat på noen minutter når isen leveres. Hva vi snakker om i disse korte treffene, husker jeg ikke så mye av. For det er møtet som er viktigst. Øyeblikket. Om det regner eller er sol, spiller ingen rolle. Det er alltid topp å møte Geir.
Hver sommer treffer jeg voksne og barn på Hudøy som jeg ikke har sett på ett år. Men det er som om tid og rom er borte, som om vi så hverandre i går. 348 dager er som blåst vekk med vinden. Gjensynsgleden er stor. Det mimres, prates, og latteren og smilet sitter løst. Den gode klemmen varmer langt inn i sjelen. Jeg regner med at vi er felles om slike opplevelser. Slike øyeblikk.
Men vi møter også mennesker som har stått oss nær, men der relasjonen er brutt. Gjensynsgleden og smilet er redusert til et kort nikk og muligens et forsiktig hei. De gode minnene er der, men forblir i fortiden. Nåtiden er tom og trist fordi relasjonen ikke blir bekreftet.
Nordanaustet på Hudøy er rehabilitert etter tegninger av Snøhetta. Bygget er utformet slik at når du står inne i det og ser mot nord ser du ikke noe lys, men bare en vegg. Snur du deg derimot mot sør ser du sola gjennom et skråstilt panel, og mot vest gjør det samme skråstilte panelet at du ser fjorden i all sin prakt. Ved å se om igjen og annerledes på Nordanaustet kan jeg altså gå fra å bli møtt av en mørk vegg, til utsikt og lys. Flytter jeg blikket og ser meg omkring blir omgivelsene annerledes…
400 ispinner og 12 tolitere er delt ut, og om noen uker skal jeg igjen hente is. Hudøy minner meg på viktigheten av å ta vare på de gode øyeblikkene. Og å flytte blikket og se meg omkring når jeg stanger mot en mørk vegg.