Klokken 22 åpnet dørene til Akuttovernattingen for fattige tilreisende i Tøyenkirken. Det slo meg at gjestene framsto annerledes enn slik jeg hadde oppfattet dem når de satt og tigget på fortauene i Oslos gater. Blikket var fast, ryggen rak og smilet vennlig. Slitne, ja, men ikke underdanige og bedende. Det var som om de var kommet hjem fra jobben.
15 personer sto klare til å sjekke inn da dørene åpnet. De ble tatt i mot med et ‘welcome’ av en ansatt og to frivillige i Bymisjonen. Denne kvelden var 30 personer ‘booked in’ i møtesalen i etasjen under kirkerommet. Kapasitet er 42. Inntrykket så langt er at godværet den siste uken har ført til at flere sover ute. I alt hadde 65 personer betalt 15 kr for overnatting denne kvelden. 35 av dem var innlosjert i konferansesalen til Røde Kors.
Det slo meg at gjestene framsto annerledes enn slik jeg hadde oppfattet dem når de satt og tigget på fortauene i Oslos gater. Blikket var fast, ryggen rak og smilet vennlig. Slitne, ja, men ikke underdanige og bedende. Det var som om de var kommet hjem fra jobben. Etter endt arbeidsdag var det tid for hvile! Noen av dem hadde vært her før og takket for sist. Alt gikk for seg på en ordentlig og ryddig måte.
Av de 30 som overnattet fra onsdag til torsdag, var to tredjedeler fra Romania og resten var fra 9 andre land; Mali, Iran, Ungarn, Italia, Portugal for å nevne noen. Aldersspennet var fra 19 til 68. 19 åringen var en kraftig mann. Han lurte på hva slags sted dette var. Jeg – i mangel av språk – pekte på korset i Bymisjonslogoen. Da jeg foldet hendene og pekte på bygningen – vi sto ute på fortauet og tok en røyk – sa han ‘basilika’ som jeg skjønte var ordet for kirke. Han smilte da og tok meg i hånda og sa takk. Så gikk han og la seg.
Da jeg så 68-åringen ble jeg litt ille til mote. Jeg tenkte at hun burde jo vært pensjonert, heller enn å jobbe som tigger på gatene langt hjemmefra. En annen aldrende mann kom haltende med stokk og var tydelig medtatt og sliten og hadde kun øyne for feltsengen. Kveldsstellet gikk raskt og det ble fort stille.
Flere av de som kom så prestesnippen min (jeg hadde vært med på hverdagsmessen tidligere den kvelden) og nikket bekreftende til meg og sa Jesus og Maria og korset seg som for å antyde at de var kristne. Men det kom også et muslimsk ektepar. De sjekket inn, fant to feltsenger og skulle til å gå igjen da de ble gjort oppmerksom på at de ikke kunne forlate området etter innsjekking. Det var en av reglene. Det eneste som var tillatt var å ta en røyk på fortauet fram til kl 23. Da stengte dørene for natten.
Kvinnen, som var kledd i hijab, ble litt opprørt over det hun oppfattet som en beskyldning om at hun skulle ut å røyke. Nei, hun og mannen skulle i en moske i nabolaget og be og få seg noe å spise. Det var Ramadan, måtte vi vite. Etter noe fram og tilbake (og med hjelp av latinske og spanske gloser som var kompatible med rumensk, eller var det italiensk?), ble det enighet om at de kunne gå i moskeen, men at de måtte være tilbake til kl 23. Neste kveld skulle de sørge for å gå i moskeen først og så sjekke inn.
Jeg tenkte at vi trenger frivillige og ansatte som kan snakke minst fem språk hver. Et språk fra hver verdensdel! Men på tross av språkforvirringen kommuniserte kroppsspråket bra – noen ganger tar det bare litt lengre tid å forstå hverandre. Den tiden er verdifull.