Når jeg tenker på Simona føler jeg at mitt bilde av ordet fattigdom ekspanderer. Jeg opplever hvordan noe av det jeg har tenkt at er forskjellen mellom meg og dem jeg møter gjennom prosjektet «Rom for fattig tilreisende», jevnes ut. Jeg og dem blir et vi. Vi er begge fattige, vi er begge rike. Fattige og rike, men på forskjellige måter.
Lørdagen den 13.juli, 2013 sa Simona Vaduva til avisen Vårt Land at «Selv om du ikke har et hus, betyr det ikke at du er fattig. Du er først fattig når du er helt alene, når du ikke har noen rundt deg, når du ikke har Gud. Da er det til ingen nytte å ha et stort hus. Hvis du er alene i det huset, da er du ensom og fattig».
Fellesskapet i sentrum
Jeg kjenner Simona. Hun er en av Oslos ”heldige” tiggere. Gjennom Kirkens Bymisjons nye prosjekt ”Rom for fattige tilreisende” har hun fått seg en jobb og en forutsigbar inntekt. Simona har også fått tak over hodet og hun bor sammen med tre andre jenter fra Romania i menighetshuset ved Østre Aker Kirke.
Menighetshuset har tre rom og et kjøkken. Da vi innlosjerte Simona og hennes venninner hadde vi sett for oss at de ville bo på hvert sitt rom, slik de fikk tilbud om. Men sånn ble det ikke. For disse jentene er det fellesskapet som står i sentrum; de bor og lager mat sammen, de støtter hverandre og beskytter hverandre. De deler det de har. Sammen nyter de det gode liv. Sammen lider de når kassa er tom.
Fattige og rike, men på forskjellige måter
Røde Kors varslet nylig om en alarmerende ensomhet i det norske samfunnet. Ved et google-søk på «ensomhet i Norge» fikk jeg opp side etter side med reportasjer, blogger, rapporter og statistikker om temaet.
Når jeg tenker på Simona føler jeg at mitt bilde av ordet fattigdom ekspanderer. Jeg opplever hvordan noe av det jeg har tenkt at er forskjellen mellom meg og dem jeg møter i mitt arbeid for Kirkens Bymisjon, jevnes ut. Jeg og dem blir et vi. Et vi som er fattige og et vi som er rike. Fattige og rike, men på forskjellige måter.
Foran meg på kontorpulten ligger det handlingsplaner og tiltaksplaner, samarbeidsplaner, ukeplaner og møteplaner. Jeg lener meg tilbake i min ergonomiske kontorstol og lurer på om situasjonen for ”oss” og ”dem” på en måte ikke er så komplisert. Kanskje er det av og til så enkelt at vi har noe de trenger, og de har noe vi trenger?
Nærmere romfolket
Sosiologen Pål Veiden sier i Vårt Land, lørdag 10. august, at han «har lite til overs for dem som mener forståelse og samvær er veien til et bedre liv for romfolk». Min første impuls når jeg leser utsagnet er irritasjon. Min andre tanke er at jeg syns synd på ham. Gjennom prosjektet ”Rom for fattige tilreisende” har jeg siden mai 2013 møtt noen virkelig fantastiske folk. Mennesker som ikke bare har beriket min arbeidsdag i Kirkens Bymisjon, men også mitt tankesett og følelseslivet.
På Litteraturhuset den 20. august kl 19.00 inviterer Kirkens Bymisjon, Antirasistisk senter og Frelsearmeen til en kveld med overskriften ”Kom nærmere romfolket”. En kveld hvor tilreisende har ordet og der folk flest får en mulighet til å møte noen utrolig flotte mennesker.
Jeg kan på mitt varmeste anbefale en tur innom!