Kafe trappa på Ila Hybelhus har gjennom ti år vært en viktig oase for hjemløse og mennesker i rusmiljøet. Nå skal kafeen legges ned.
Vi har rigget oss til med vaffeljern i et hjørne av kafeen og har allerede en pen stabel av rykende ferske vafler. Noen har alt stilt seg opp i en liten kø, en frivillig går rundt og deler ut ved bordene. Neddempet bakgrunnsmusikk fra radioen sendes ut over kroa. Akkurat nå synger Joan Osborne, «What if God was one of us?» Jeg ser ut over kafeen og tenker at dette er sangen for Kafe Trappa og menneskene der. Tenk om gud er en av oss?
Her er folk jeg har kjent lenge, noen gjennom hele min tid som gateprest, folk som sliter med rus, psykiske lidelser, folk uten fast bosted, folk med en ballast av vonde erfaringer, som har møtt mange nederlag i livet. Men likevel – for noen flotte, fine fantastiske mennesker! Mennesker som gir av seg selv, som deler av sin livskunnskap.
Bortsett fra lystenningsstedet av brostein som vi har tatt med oss, er lokalet ribbet for religiøse symboler. Det står blomster på bordene, ellers er et enkelt og sparsommelig kafelokale. Vinduene er på gateplan, slik at vi ser beina til de som står utenfor. Likevel er det et slags hellig nærvær her. Hellig, fordi det er et rom i byen som rommer mennesker og levd liv, som gir ly, som gir næring og som opprettholder liv. «What if God was one of us?/Just a slob like one of us/Just a stranger on the bus /Trying to make his way home,» synger Joan Osborne videre og jeg tenker at Gud er på Kafe Trappa.
Nå må kanskje Gud finne seg et annet sted å være. Kafe Trappa skal legges ned. Ikke kjenner jeg til begrunnelsen for det, men utfra hvordan jeg kjenner byen og gata kan jeg ikke se noen gode grunner for å legge ned denne kafeen. Med mindre Velferdsetaten har planer om en ny og enda bedre kafe, kanskje gourmetrestaurant med sentral beliggenhet på Karl Johans gate eller i Barcode-området. Men det har ikke jeg hørt noe om.
Det har vært stort påtrykk utenfra i lang tid for å legge ned Kafe Trappa, gjerne hele Ila hybelhus, fra næringsliv, fra bydelspolitikere. Naboer er redde for bråk, for at nærværet av rusavhengige skal presse leieinntekter ned. Hvorfor skal rusavhengige holde til i de mest attraktive omådene av byen, er det noen som lurer.
Men hvor mye bråk er det egentlig fra Kafe Trappa? Det har vært noen episoder gjennom årene, men stort sett er gjestene rolige og respektfulle, og nyetableringen av Tranen vegg i vegg tyder vel på at området ikke har mistet sin attraksjon.
Det finnes kafeer i Oslo som ligner litt på Kafe Trappa. Noen eksempler er Kirkens Bymisjons kafe Møtestedet, Frelsesarmeens kafe i Urtegata og Maritakafeen. Likevel er det mange gode grunner til fortsatt å holde Kafe Trappa åpen. De andre kafeene er drevet av religiøse organisasjoner, Kafe Trappa er drevet av velferdsetaten i Oslo kommune og derved livssynsuavhengig (at jeg som gateprest for lov til å komme innom endrer ikke på det). Kafe Trappa viser at kommunen tar ansvar for alle sine innbyggere, også rusavhengige. Men den viktigste grunnen til å fortsette med Kafe Trappa er at det er et godt sted. Personalet er profesjonelle, kunnskapsrike, omsorgsfulle og veldig hyggelige. Gjestene blir tatt godt vare på og tar vare på hverandre. Helse- og sosialfaglig personal er lett tilgjengelig. Kafeen er åpen hver eneste dag, året rundt. Inntil i vinter var maten også gratis – nå koster den 10 kroner.
Jeg er glad i Kafe Trappa og Ila Hybelhus. Jeg har hatt mange verdifulle samtaler her, lært mye om livet. Her har vi også hatt mange minnestunder og jeg gleder meg like mye hver gang til de årlige sommerfestene, med musikk og deilig mat. Det var på Ila Hybelhus jeg på ordentlig ble gateprest – det skal jeg skrive om en annen gang.
Jeg håper det er mulig å tenke seg om en gang til. Kafe Trappa er et verdifullt bidrag i rusomsorgen i Oslo, et tiltak Oslo Kommune kan være stolte av.
Tenk, tenk om Gud er en av oss som sitter på Kafe Trappa…
Her er forresten sangen. Mange tror at det er Alanis Morrisette som synger den, men det er altså Joan Osborne: