«Omtanken er vår nye effektivitet» ble det sagt på et inspirerende og fremtidsoptimistisk foredrag jeg hadde gleden av å høre på forsommeren. Så kom sommeren, så kom valgkampen, jeg kjenner litt mindre på omtanken og mye på kampen.
Bare så det er sagt: Jeg ikke bare tror på politikk – jeg elsker det. Hjemme hos oss er det finbuksa på og høytid når valgstemmen legges i urna. Tenk så heldig: det finnes også i dag undertrykte og underpriviligerte som er villig til å dø for akkurat dette. Demokratiet, retten til å si og mene og avlegge stemme. Så dette skal ikke bli et av de innleggende som mistror det politiske håndverket og debattene som støy og spill for galleriet.
Men i år – mer enn noen gang før – har jeg tenkt at vi i for liten grad snakker om den virkelige utfordringen. Den om solidaritet. Mellom de fleste av oss som har så mye av det meste, de som ikke har det og de kommende generasjoner.
I møte med fattigdom og neste generasjon
Velferdsordningene er vårt sikkerhetsnett, de skal fange oss opp når vi trenger hjelp. For de aller fleste er det å greie seg uten hjelp et grunnleggende driv. Den trengende lever på fellesskapets nåde, felleskapets raushet og solidaritet. I dag er det deg, i morgen kan det være meg, men jeg legger min ære i å greie meg sjøl.
«Omtanken er vår nye effektivitet» sa altså Aftenpostens mangeårige nyhetsjournalist og nå forfatter Kathrine Aspaas på foredraget på forsommeren.
Etter mitt skjønn utfordres omtanken og solidariteten i møte med fattigdom og i møte med neste generasjon. La meg forfølge det siste sporet.
Store utfordringer i årene som kommer
Det kan ikke herske noen stor tvil om at velferdsordningene våre vil møte store utfordringer i åra som kommer. Antall eldre over 80 år mer enn fordobles. I 1946 ble det født over 70.000 barn i Norge. De blir 80 år i 2026. I 2005 ble det født om lag 55 000 barn i Norge. De som ble født tidlig idet nye årtusenet er de som skal jobbe i Norge i den tida da de store etterkrigskullene skal ha eldreomsorg. Det trengs tusenvis av nye medarbeidere i norsk eldreomsorg, men får vi nok folk i privat sektor til å skape de verdiene som trengs til å kunne finansiere det systemet vi har bygget opp? Hvorfor ikke snakke om en solidarisk politikk på tvers av generasjoner? Hvordan kan vi sikre at vår rikdom også kommer neste generasjon til gode?
To spørsmål peker seg ut for meg i denne sammenheng.
• Kan vi greie å skape en sosial boligpolitikk som gjør det mulig for unge mennesker å komme inn på boligmarkedet? Det er fristende å si at om vi vil, hva stopper oss fra å bruke pensjonsfond eller oljefond til massivt å bygge ut utleieboliger? Så skjønner jeg at jeg da går inn i et politisk minefelt om bruk av oljepenger innenlands. Greit det, men dette er en generasjonsutfordring, og noen vil måtte betale.
• Kan vi greie å skape en arbeidspolitikk som ikke virker aldersdiskriminerende, men som nettopp tar inn over seg at vi får flere friske år som vi vil fylle med liv? Kan vi legge til grunn den aktive medborgeren og for eksempel å innføre fleksibel pensjonsalder (oppover). Kan vi løse opp den knuten med et pensjonssystem som legger opp til at folk står lenge i jobb, samtidig som vi har et lovverk som forbyr det?
Det aller viktigste spørsmålet
Jeg står med bena godt plantet i forebyggende helsearbeid og eldreomsorgen, utfordringene der er mange og viktige, og jeg kunne brukt bystemmen min til å snakke om nettopp det. Men i denne tid, opplever jeg likevel at det aller viktigste spørsmålet dreier seg om fordelingen mellom de som har og de som ikke har, og mellom oss og de som kommer etter oss. Og om vi lever i raushetens tid, som Kathrine Aspaas formulerte det, skulle vi vel kunne greie nettopp en samtale om det?
Godt valg!