Plutselig var det jeg som fikk dem. Blikkene som kommuniserte at jeg var uønsket, fryktet og på alle måter utenfor fellesskapet. Disse blikkene andre lever med hver dag, som uoverstigelige hindringer i kampen for å komme tilbake til samfunnet.
En lærerik ulykke
Det hele begynte ufrivillig komisk, med en altfor hard jerndør i fengselet som smalt igjen over fingrene. Nettopp, den følelsen! Og med en fengselsprest som tok telling selv om det til slutt viste seg å være en beskjeden rift i venstre ringfinger. Tre små sting. Men det var nok til at en god kollega så panikken i øynene mine og kjørte i hui og hast til legevakta, mens jeg – igjen ufrivillig komisk – holdt fingeren høyt opp mot biltaket for å hindre unødig blodtap.
Det ingen av oss rakk å tenke over i kampens hete, var at et besøk på legevakta påvirkes av at det er en fengselsbil som parkerer utenfor. Og når en person i fengselsuniform geleider en lettere forkommen og skadd person inn på venterommet, er det de færreste som gjetter at det er en prest som entrer rommet. Dere har nok gjettet det allerede; vi fikk sitte ganske så alene.
Det interessante var at ingen egentlig gjorde noe galt, men likevel ble totalinntrykket preget av frykt og fordømmelse. Det var de skeptiske blikkene, de granskende minene og de stive skuldrene. Det var den paradoksale erfaringen av at ingen tok kontakt, men at en likevel var sentrum for alles oppmerksomhet.
«En har aldri sonet ferdig i en småby»
Jeg har fortalt historien til gutta i fengselet, og felles for dem alle er de mange historiene de deler tilbake. Om fremstillinger der de har blitt fulgt av betjenter i uniform, der forbipasserende skygger unna på overtydelige og til tider komiske måter. Og sårere, historier om det å være beryktet i en liten by med en altfor god hukommelse. «En har aldri sonet ferdig i en småby», var det en som klokt bemerket. Du fortsetter å bli stemplet som utenfor og uverdig hver dag. Med blikkene en møter på bussen, i butikken og på gata. Med de stengte dørene på alt fra offentlige kontorer til bolig- og jobbmarkedet. Disse erfaringene av fordømmelse, er ofte langt verre enn tiden bak murene.
Å bli til i møte med den andre
Du blir ikke bare formet i møte med din neste, kloke hoder som filosofen Emmanuel Levinas er langt mer radikale: vi blir til i møte med den andre. Det er i disse møtene vi blir bekreftet som individ, som den vi er ovenfor andre. Alle som har oppdratt et barn, vet dette instinktivt, hvor viktig det er med blikkontakt. Hvor avgjørende det er for vår menneskelighet, at vi speiler hverandre i den nestes ansikt. Og alle som har talt i en forsamling, opplever det samme: hvor tydelig et blikk kan tale – både når en treffer nerven i et tema eller for eksempel holder en dørgende kjedelig preken.
Vi trenger våre nestes blikk, vi er totalt avhengige av den varmen som bare øyne kan gi. Vi vet det og handler deretter i møte med barn. Men vi glemmer det så altfor ofte i møte med de av oss som får en dom, som flytter til landet eller som har psykiske eller fysiske utfordringer som vanskelig lar seg skjule. Det er et stort mangfold av grupper jeg nevnte her, alle med store ressurser, men som jeg likevel tror har en felles livserfaring: at den andres blikk ikke alltid er godt. For noen blir blikkene så fordømmende, nærmest hatefulle, slik at de grusomme ordene til Jean-Paul Sartre faktisk gir mening: helvete er de andre.
Et inkluderende samfunn for tidligere straffedømte
Kritikken av kriminelle miljøer som ser på seg selv som et eget samfunn utenfor storsamfunnet, er velbegrunnet. Men det enkle poenget er at en ikke kan fastholde denne kritikken uten å arbeide aktivt for et inkluderende samfunn, også – eller kanskje fremfor alt – for tidligere straffedømte. Noe av denne kampen handler om kriminalomsorg, behandling og ettervern. Men ganske mye handler også om de små, men akk så smertefulle stikkene som rammer så altfor mange daglig.Den kalde skulderen fra naboen, blikkene på postkontoret eller det tomme setet ved siden av deg på en ellers fullstappet buss. Alt dette som kan virke så ubetydelig for andre, men som til sammen kommuniserer at du ikke er verd en dritt.
Hvis vi mener noe med et inkluderende samfunn, er det vår plikt å behandle hverandre bedre enn dette. Og jeg håper at det lille arret jeg har på fingeren nå, vil være synlig i lang tid – for å minne meg om kraften som ligger både i varme og fordømmende blikk.