For de fleste pasienter er det en selvfølge at deres ønsker blir lyttet til ved spørsmål om behandlingsmetoder eller medisinering. Jeg opplever dessverre ofte at retten til pasient- og brukermedvirkning er en rettighet som blir nedprioritert og til tider neglisjert i helse- og omsorgsvesenet.
Som jurist i Gatejuristen er jeg representant for en av samfunnets såkalte ressurssvake grupper, nemlig de rusavhengige. Jeg opplever dessverre ofte at retten til pasient- og brukermedvirkning er en rettighet som blir nedprioritert og til tider neglisjert i helse- og omsorgsvesenet. Til stadighet må Gatejuristens klienter kjempe for at de skal få den behandlingen de ønsker, at de skal ha trygge rammer rundt seg når de skrives ut fra institusjon, eller at de skal få medisiner de ikke blir dårlige av. Også rusmisbrukere er mennesker som ønsker å bli friske fra sykdommen sin, og som kjenner sin egen kropp og egne følelser best. Forskjellen fra andre pasienter er bare at deres sykdom er rusavhengighet, og ikke lungebetennelse eller influensa.
Møtes med mistenksomhet
Kort fortalt innebærer retten til brukermedvirkning en rett til selvbestemmelse. Med andre ord vil dette si at det skal legges stor vekt på hva pasienten eller brukeren mener, innenfor medisinsk forsvarlige rammer. Altfor ofte blir imidlertid rusavhengige møtt med mistenksomhet når de uttrykker ønske om behandling eller medisiner, og gjerne med en holdning i helsevesenet og på NAV om at ”vi vet best hva du trenger” og ”vi har møtt typer som deg tidligere og vet hvordan det pleier å gå”. Denne mistenksomheten synes først og fremst å dreie seg om at man frykter at rusmisbrukere skal bruke behandlingen til å få enkel tilgang til medisiner og medikamenter, og at man dermed blir mer tilbakeholdne med å tilby den ønskede behandlingen, heller enn faktisk å ta pasientens ønsker på alvor. En slik innstilling er sjelden en god start på et tillitsforhold mellom pasient og behandler ettersom man da i stedet for å møte pasienten med en tro på at vedkommende har et mål om å bli frisk fra sykdommen sin, møter pasienten med mistro og mistenksomhet.
Et sentralt stikkord for å få til en reell og god brukermedvirkning er naturligvis å lytte til det pasienten sier, og hans eller hennes ønsker ved behandlingen. Samtidig må man snakke til pasienten på en måte som vedkommende forstår, og som gjør det klart hvilke alternativer som foreligger. Journalisten Kathrine Aspaas skriver i sin bok ”Raushetens tid” tankevekkende og underholdende om hvordan personer som får kritikk nærmest automatisk går i forsvarsposisjon når de blir konfrontert med sitt syn. Det er ingen som liker å bli kritisert for den jobben man gjør, særlig som kvalifisert fagpersonell, og det er både lett og forståelig at man som behandler går til motangrep på pasienten ved for eksempel å hevde at vedkommende ikke har nyttiggjort seg behandlingen tidligere, eller ikke fulgt opp tidligere avtaler. Skal man få til en reell brukermedvirkning er det imidlertid helt essensielt at man ikke bare evner å bli konfrontert med sitt syn uten å gå til motangrep, men også evner å trekke vedkommende inn i behandlingen. Samtidig er det viktig at den som ønsker en tjeneste eller en endring i det allerede eksisterende tjenestetilbudet, uttrykker dette på en konstruktiv måte som er egnet for samarbeid. Kun på denne måten man få et samspill mellom den som behandler og den som blir behandlet.
Myndiggjøring
Å lytte til brukeren og trekke vedkommende inn i behandlingen, handler om myndiggjøring av den enkelte, noe som igjen genererer økt livskvalitet. Myndiggjøring vil etter en vanlig definisjon av begrepet si å bygge opp mennesker slik at de skal stå bedre rustet til å ta egne valg. For å foreta selvstendige og fornuftige valg er man imidlertid helt avhengig av å få formidlet informasjon på en måte som pasienten eller brukeren har mulighet til å forstå og vurdere konsekvensene av. Dersom man i behandlingen ønsker å bidra til myndiggjøring av pasient og bruker hjelper det ikke å bli møtt med ovenfra og ned-holdninger verken i helsevesenet eller på NAV. Også samfunnsøkonomisk vil det kunne ha store fordeler å lytte til pasientene. En pasient som blir lyttet til vil nemlig trolig bli mer motivert for videre behandling og rusfrihet, enn én som ikke blir det.
Lovfestet rettighet
Retten til medvirkning og informasjon er en lovfestet rettighet, men regelverket kan være uoversiktlig og vanskelig å forholde seg til. Slik situasjonen er i dag legges det et stort ansvar på den enkelte bruker for å følge opp regelbrudd. Etter at det ble bestemt at Oslo kommune ikke ønsker å videreføre støtten til Kontoret for fri rettshjelp, vil forvaltningens veilednings- og informasjonsplikt trolig bli enda viktigere enn den allerede er. Helse- og sosialbyråd i Oslo Anniken Hauglie har i begrunnelsen for vedtaket blant annet nevnt at det offentlige i dag gjennom sin veiledningsplikt kan utføre mange av de samme oppgavene som Kontoret for fri rettshjelp. Dette innebærer i tilfelle at det må foretas en betraktelig styrking av veiledningskompetansen i førstelinjetjenesten i forhold til hvordan situasjonen er i dag.
Mange vil kanskje hevde at brukermedvirkning er ønsketenkning og noe som fungerer dårlig i praksis, men faktum er likevel at jussen er helt klar. Brukermedvirkning skal ikke være en målsetting i seg selv for helseinstitusjoner eller NAV, men i stedet et middel for å oppnå en større målsetting om rusfrihet. Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 sier tydelig at pasient og bruker har rett til å medvirke ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester, og at tjenestetilbudet så langt som mulig skal gjennomføres i samarbeid med pasient og bruker. For helsetjenester i hjemmet, personlig assistanse, plass i institusjon (rusinstitusjon og sykehjem mm.) og avlastningstiltak, skal det attpåtil legges stor vekt på hva pasient og bruker mener. Økt fokus på den lovfestede retten til pasient- og brukermedvirkning innenfor de rammer som er medisinsk forsvarlige vil trolig øke livskvaliteten til den enkelte og bidra til at personer blir mer motivert for behandling.