Noen kaster seg frivillig ut i fallskjerm eller hopper i strikk fra svimlende høye broer. De sier det har med mot å gjøre. Men jeg vet om en gjeng som viser uendelig mye mer livsmot og handlekraft enn dette: Hverdagens heltemodige ekstremsportutøvere.
24. oktober var det Lysmesse i Kirkens Bymisjon i Kristiansand, der vi mintes de som har tapt kampen mot rusen og der vi var samles i kampen for en verdig ruspolitikk. En halvtime før messen begynte folk å strømme på, og til slutt hadde vi brukt samtlige stoler i lokalet, en del av bordene og et par av bruskassene for å få plass til 130 fremmøtte. Solid ny rekord i Bryggekapellet, og det på samme dag som Olav Thon «feiret» FN-dagen med å åpne plastikkslottet Nye Sørlandssenteret!
Kunsten å klatre med prestekjole
Det ble en herlig dugnadstemning. Først da jeg måtte klatre over stolene i prestekjole på vei frem til alteret. Og så under lystenningsdelen når det viste seg at noen hadde funnet en ledig plass under lysgloben. Men til slutt fikk vi organisert oss slik at alle fikk tent lys for sine nærmeste og for seg selv. For meg er dette hellige øyeblikk, slik det er mange av de kommende ukene med Allehelgensmarkeringer og lysmesser over hele landet. Når ingen egentlig har de rette ordene, er det uendelig godt å gjøre noe så enkelt og konkret som å tenne et lys, be en bønn og sende både sin takknemlighet og sitt grums til Gud.
Jeg kjenner historiene til mange som tente lys denne kvelden, historier som har tatt knekken på langt sterkere folk enn meg. Likevel står de der, oppreiste og stolte – med sin sorg og sin takknemlighet. Og da jeg satt der og kjente varmen fra lysene og bønnene, tenkte jeg; kanskje tro faktisk kan flytte fjell!
Fellesskapende handlinger for vår tid
En av de tydeligste religiøse utviklingene i Norge de siste tiårene, er at ulike lysmarkeringer har blitt en verdsatt tradisjon for folk flest. Nå ser vi det på kirkegårdene ikke bare i jula, men til enhver høytid. Og vi ser det i møte med store nasjonale tragedier, når livene våre står og skjelver og vi trenger markeringer og ritual i kampen mot det totale kaos. Vi tenner lys for ikke å miste oss selv, for å gripe dette trassige håpet som sier oss at lyset skinner i mørket, men mørket har ikke overvunnet det.
Lysmarkeringer er fellesskapende handlinger som samler på tross av ulike skillelinjer. Jeg ser dette tydelig på gudstjenester i fengselet, der gutta med ulik kulturell og religiøs tilhørighet går frem sammen for å tenne sine lys. Alle legger de ulike ting i ritualet, men det er samme hellige handling med evne til å sprenge murer selv på lukket avdeling. I det multireligiøse Norge må vi gjøre mer av dette; tenne lys i sammen!
Ekstremsport i dødsskyggens dal!
Lys og mørke er ord som følger oss hele livet, slik de har gjort for mennesker til alle tider. Vi skjønner umiddelbart hva det går i, når en venn forteller at han er nede i mørket eller at framtida ser lysere ut nå. Vi forstår hva salmisten i Bibelen mente for 2500 år siden, der han skriver om dødsskyggens dal. Mange har erfart at rusen kan være et slikt altoppslukende mørke. Denne høsten og førjulstiden er det mange som også erfarer hvor avgjørende det er at vi samles i kampen mot mørket. Når vi ser hverandre, våger å dele sårbare og mørke sider med hverandre, og våger å tenne lys i sammen. Noen tenker at dette er enkle og hverdagslige handlinger, men for meg er det helt motsatt. For jeg har sett gjengen på Lysmessen i Kristiansand, og jeg vet at det var mobilisert mer mot denne kvelden enn under ekstremsportveko på Voss.
Lysmarkeringer har en lang tradisjon i kirka, men likevel er det moderne markeringer i stor utvikling i landet vårt.
Har du erfaringer med store eller små markeringer; fra kirkerom, kjøkkenbordet eller gata? Del dem gjerne i kommentarfeltet under. Vi trenger å lære av hverandre for å se enda klarere at vi alle – når vi ser vår neste – faktisk er verdens lys.