En kvinne selger sex i Oslos gater for å tjene penger til datterens gravsted.
På Nadheim, Kirkens Bymisjons senter for kvinner og menn med prostitusjonserfaring, jobber vi oppsøkende i prostitusjonsmiljøet i Oslo. Vi har akkurat startet vakten, og kjørt gjennom ”strøket”. Idet vi passerer Vippetangen, ser vi noen vi drar kjensel på. ”Å nei! Ikke henne”, sier jeg. Jeg håpet at vi aldri skulle se henne igjen her. Vi vet at hun har vært i hjemlandet, etter at hennes unge datter ble brutalt drept av kjæresten sin.
Vi stopper bilen, tar ut utstyret og går mot henne. Jeg har en veldig spenning i kroppen. Når vi kommer bort til henne, tenker jeg i et kort sekund: ”er det ikke henne likevel”? Men det er det.
Jeg er usikker på om vi skal nevne noe om det som har skjedd, men min kollega kommer meg i forkjøpet: ”We heard about what happened to your daughter…”
Kvinnen begynner å fortelle historien om hva hun har vært igjennom. De andre kvinnene på gata hadde samlet inn penger til billetten hennes hjem, da de hørte hva som hadde skjedd med datteren hennes.
Hun forteller med lite følelsesuttrykk. Ingen tårer. Jeg tenker at grunnen til at jeg ikke kjente igjen ansiktet hennes med en gang, er at det på en måte er opphovnet, fordreid og forsteinet.
Under hele samtalen bruker jeg mye energi for å prøve å lese henne – bør vi avslutte, avspore henne eller la henne fortelle. Kvinnen forteller blant annet at hun nå er tilbake i prostitusjon på gata i Oslo for å tjene et betydelig pengebeløp til datterens gravsted.
Etter dette første møtet denne kvelden, må vi ta en pause og snakke litt sammen. Min kollega er en som snakker rett fra levra, og sier: ”Det er noe dritt altså”. Og jeg tenker også at det er akkurat det det er.