Klokka er snart ni om kvelden og køen utenfor akuttovernattingen har allerede dannet seg. Denne kvelden regner det. Mye. Jeg er gjennomvåt etter bare en kort gåtur. Jeg får gå forbi køen, siden jeg skal jobbe.
Folk slipper meg fram i køen mens de prater muntert seg i mellom. Jeg forstår ikke alt, men det er enkelt å forstå at stemningen er god.
Tilbudet er ganske enkelt overnatting for fattige tilreisende. Alternativet for de som ellers sover utendørs. Hvis ikke du er blant de heldige som får hvile litt på en benk på Oslo S eller på bussterminalen. Men hvis vekterne skjønner at du egentlig ikke er en vanlig reisende, må du ofte forlate benken. Da hjelper det ikke at du er fattig og tilreisende. Tvert imot.
Dørene skal åpne kl 21.30
Inne møter jeg Marte som jeg skal ha vakt sammen med. Første oppgave er å sette på ovnene på hvert soverom. Vi får beskjed om å informere alle om de nye tørkestativene. Nå er hvert rom utstyrt med et tørkestativ. God timing med det kraftige regnværet.
Dørene skal åpne kl 21.30. Vi koker kaffe og skravler med de to ansatte. Så får vi se oversikten over de som har fått overnattingsplass denne natta. Marte og jeg er nysgjerrige.
Hvem kommer? Fra hvilke land? Flest kvinner eller menn? Hvordan får de tildelt plass? Noen som blir prioritert?
Vi blir avbrutt av utålmodig banking på døra. Klokka er 21.27. Vi får instrukser om neste oppgave og dørene kan åpne.
«204!» ropes det
Kvinner har fått prioritet. Og eldre. Resten står i annen kø, og plassene deles ut med loddtrekning. Det er en god måte for å hindre at køen dannes allerede på formiddagen for å sikre seg en seng. Kanskje er det mest rettferdig og? Noen er uheldige. Marte og jeg har fått tildelt hver vår etasje. De to andre står i døra nede og sjekker armbåndene som viser at du har betalt 15 kroner for én overnatting. Alle blir henvist til et soverom. Det er plass til fire personer på hvert rom. Noen kommer sammen. Kabalen skal gå opp.
«204!» ropes det. Jeg står klar og ønsker velkommen. Tre muntre damer kommer opp trappa. Jeg skal vise de rommet. De smiler og ler – de vet jo godt hvor 204 er. Det er ikke første gang de er der.
Bare fire personer var nye denne kvelden.
44 fikk ikke plass
Når jeg viser det nye tørkestativet, blir de veldig glade. Stråler. To personer kommer sammen, en kvinne og en mann. Det ropes nedenfra at han bare følger henne. Jeg spør ikke hvorfor. De har masse å bære på. Alt er vått. De finner rommet sitt og gjør seg klar for natta. Etter et kvarter kommer han ut igjen. Han takker høflig og ønsker meg god natt. Han hadde fulgt kona si, og kommer tilbake i morgen tidlig.
44 av de som møtte opp tidligere denne kvelden ble ikke trukket ut. Etter en drøy time har over 80 kvinner og menn rigget seg til for å sove, og vår oppgave som frivillige er utført.
Jeg tar bussen hjem til egen seng. Tenker at jeg trakk vinnerloddet allerede da jeg ble født i Norge.