Hva må et menneske ha for å være et menneske? Hva trenger du og jeg for å være, bli, leve ut det vi allerede er? Jeg tenker på ett ord.
Kan hende får du mange assosiasjoner og tanker når jeg spør slik: Mat, klær, luft, vann, kjærlighet…Og det kan finnes flere svar, flere riktige svar til og med. Jeg tenker på et ord som begynner på «an…» og slutter på «…else». Og det er mer enn «en anelse».
Men først skal jeg fortelle en liten historie. Den handler om en tidlig morgen for noen år siden på Lillestrøm. Vi i Kirkens Bymisjon driver en kafé her. Til den kafeen hadde vi invitert arbeidsministeren og sjefen for NAV og flere høye politiske herrer. Vi ville la dem få møte Arbeidslaget, som er en gruppe karer som har levd, og lever, strevsomme liv. Med rus, sykdom og utenforskap. Med isolasjon, nederlags- eller aleinefølelse så det holder. Kanskje med fartstid bak murene. I Arbeidslaget stiller de opp flere dager i uka og jobber. Og de får lønn for strevet, og betaler sin skatt. Denne morgenen stod en av karene midt i den trange kafeen. Kjeledressen på. Stemmen rusten, men blikket skarpt rettet mot ministeren: «Jeg står alltid tidlig opp når jeg skal i på Arbeidslaget. For jeg vil først i køen så jeg får jobben med å plukke søppel i Lillestrøm sentrum.» Det fikk ministeren til å stusse. Vi andre også. «Hvorfor vil du så gjerne ha den jobben?» «For da får jeg 40-50 komplimenter på et par timer. Gå’kke an å værra sur da, vet du.»
Anerkjennelse
Det ordet jeg tenkte på, det vi alle må for å være det vi er, for å være mennesker, er anerkjennelse. Filosofen Axel Honneth tenker vanskelig om mange ting. Men den grunntanken som er viktigst for ham er enkel: Alle trenger anerkjennelse.
Det var det han fikk, han som valgte seg søppelplukkejobben. Fra å bli sett på som en del av «søppelet», fikk han massevis av ros og takk for å være en som bidro til å få det fjernet. Fra å bli sett ned på som en som var i veien, eller kanskje til og med, i beste fall, det var synd på, opplevde han å bli sett på en som var verdifull, betydningsfull. En som bidro. «Nytter ikke å værra sur da.»
Akkurat der og da, når han står der i kafeen og forteller ministeren og oss andre om jobben, forteller han om seg selv. Og han forteller, han fortolker livet sitt på en ny måte. For seg selv og for alle oss som hører på. Jeg gjetter at dette et er en helt annen fortelling enn den han har fortalt så mange ganger før. Til sosiallærere, ruskonsulenter og mannen på NAV-kontoret. Til dommeren eller legen. Det har vært triste fortellinger om det som har gått galt, og hvorfor det har gått slik. Fortellinger han kanskje har måttet fortelle. For å forklare seg. For å forsvare seg. Eller for å få rett til hjelp. Fortellinger han har fortalt så mange ganger at han har trodd på dem. Fortellinger som har blitt skrevet i betong.
Nederlagsfortellinger. De har kanskje vært sanne. Men de har aldri vært hele sannheten.
Nå forteller han om seg selv med overskriften mestring. Han forteller med stolthet om ros og anerkjennelse. Dette er gode spiraler: Anerkjennelse. Opplevelse av livsmestring. Endret livstolkning. Nytt livsmot.
Betingelsesløs anerkjennelse
Jeg mener kristentroen først og fremst handler om anerkjennelse. Betingelsesløs anerkjennelse. Guds anerkjennelse av hver og en av oss. Uten forbehold. Vi er Guds stolthet. Vi er i Guds kjærlighet. Det er det vi har satt mange i og for seg gode og for mange kjære kristelige ord og begreper på. Som «evangelium». Som «rettferdiggjørelse ved tro alene». Som «nåde». Men det er disse ordene som må oversettes. Som må bli kjøtt og blod. Som må bli handling og erfaring mellom oss i hverdagene.
Det er denne oversettelsen som må være innsiden i enhver trosopplæring.
Det er derfor vi er her.
Samtidig har jeg lyst til å si, nesten som i en parentes: Trosopplæring er ikke først og fremst opplæring i tro. Trosopplæring er den opplæring i livet – for livets skyld, til livets utfoldelse, til livsmot og livsmestring – som troen kan gi oss. En gang til: Trosopplæring er ikke det vi lærer andre om troen. Men det troen lærer oss til liv.
Mot til å leve og mot til å tro
I Kirkens Bymisjons hverdagsmesse i Tøyenkirka hver onsdag kveld bruker vi ofte formuleringen, bønnen: “Du gir oss mot til å leve og mot til å tro.” Den sammenhengen er livsviktig for oss. Den må være sentrum for trosopplæringen, tenker jeg. Sammenhengen mellom livsmotet og kristentroen.
For troen er mottakelsen av den anerkjennelsen som setter livene våre inn i et nytt perspektiv. Å tro er å ta imot anerkjennelsen, anerkjennelsen fra Gud, som kan gi nytt livsmot, som kan skape opplevelse av livsmestring. Å gi troen videre, i trosopplæring eller gudstjenestefeiring, er å gi anerkjennelsen videre. Den ubetingede, grenseløse anerkjennelsen. Grenseløs, men ikke grunnløs. Generell, men ikke abstrakt. Universell, men dypt personlig. Guds anerkjennelse av oss, av hver enkelt av oss er konkret, unik, individuell. Derfor, når vi skal gi den videre, krever den fantasi, kreativitet og innsikt. Den krever tolkning. Tolkning av andres liv, og av eget liv.
Tenk på alle fortellingene om Jesus som kan leses som fortellinger om anerkjennelse: «Se på den fattige enken. Hun ga mer enn noen…hun ga av sin fattigdom» (Mark 12,41-44). Anerkjennelse. «Gjør som den barmhjertige samaritanen…» Mannen med feil etnisitet og feil tro er den som gjennom sin handling viser oss veien til livet, til det evige livet (Luk. 10:25-37). Anerkjennelse. Eller den syrisk-fønikiske kvinnen, som ikke bare hadde feil etnisitet og feil tro, men også feil kjønn, hun irettesatte Jesus da han bryskt hadde avvist henne: «Men selv hundene spiser av smulene…» «Fordi du sa dette…», sa Jesus (Mark. 7, 24-30). Anerkjennelse. Fordi du gjorde dette. «Stå opp, ta båren din og gå.» «Jeg sier deg: Du er tilgitt.» Du er god nok. Du er elsket. Du kan. Anerkjennelse. Livsmot som gir livsmestring. Livsmestring som gir livsmot. Og tolkningen som viser sammenhengen mellom dem.
Et korrektiv til det meritterende samfunnet
Mange strever med å mestre livet og hverdagen fordi samfunnet stiller så store krav. Forventingene er skyhøye til å lykkes og strekke til. Troen kan, ja den må i dag være et korrektiv til det meritterende samfunnet. Samfunnet med tellemani og målesyke. Et samfunn der medienes glansbilder og apotekenes hylleutvalg kappes om å kvele den kroniske prestasjonsangsten.
Troen hører at allerede før vi har begynt, har karakteren blitt satt, en gang for alle: Du er (mer enn) god nok som den du er. Det er en hemmelighet som skal røpes. Det er et radikalt protestrop. Det er dette barn og unge må pumpes ørene fulle av i dag.
“Det livssynsåpne samfunnet”
Men vil troen fortsatt ha rom, få rom i et slikt samfunn? Ser vi ikke en offentlighet der det blir stadig trangere for troens uttrykk? Nei, jeg tror ikke det. Jeg håper ikke det. Jeg håper og tror vi som samfunn vil ha mange nok med som vil åpne opp for troen. Men da må det åpnes opp for alles tro. Alles forskjellige tro. Og mangel på tro. Ja, også direkte avvisning av tro.
Det er dette som er “det livssynsåpne samfunnet”. Der det er rikelig rom for tro og tvil, men i gjensidig respekt for forskjellig tro. Som kirke og som majoritet kan respekten for de andres, for minoritetenes tro, annerledes tro eller mangel på tro kanskje være en utfordring. Er vi redde for å miste posisjonen? Det bør vi ikke være. Først og fremst vil det livssynsåpne samfunn være et sted der også vår tro får rikelig rom og mulighet.
Og å spre troen er som sagt å sende anerkjennelsen videre. Til troende og tvilende.
Ringer i vann
Ringer i vann – Guds initiativ er steinen som bryter vannflaten. Guds initiativ er anerkjennelsen. Troen er den første ringen i vannet. Så kan det følge en ring som heter livsmotet. Så kan det følge en ring som heter opplevelse av livsmestring. Så kan det følge en ring som heter ny livstolkning, ny livsfortelling.
Kanskje kommer ringene i annen rekkefølge. Kanskje kommer de raskt. Eller kanskje lar de vente på seg. Men vi ber om at de kommer. Og arbeider for at de skal bre seg ut fra vårt sted, i vår menighet, i vår by. For det er livgivende ringer i vann, fra liv til tro, og tilbake til livet: «Du gir oss mot til å leve og mot til å tro.»
Og takk for det: «Det gå’kke an å værra sur, da.»
Dette var også Sturla Stålsetts innlegg på Trosopplæringskonferansen, 13. nov 2013.