De fryser. Akkurat nå. En del av «vi-et» i Kristiansand skal sove under en bro også denne natta. Det er faktisk vårt ansvar å ta det inn over oss, og å gjøre noe med det.
Vi kjenner det på kroppen nå. Hvordan kulda fester grepet når de blå tallene dukker opp på værmeldinga. Først Longyearbyen, så steder som Karasjok, Tynset og Røros – før hele landet er blått. Vi slipper ikke unna. Med sin iskalde, beregnende tålmodighet når kulda oss til slutt. Den trenger seg inn, gjennom marg og ben, når vi haster gjennom gatene på jakt etter varmere tider.
Kalde gufs fra sør
Jeg skriver fra Kristiansand. Selve konstruksjonen her er nådeløs i disse vintertider. Gatene og kvartalene er firkantede, kvadratisk som et sjakkbrett om du vil, slik at den iskalde vinden ikke møter motstand, men treffer enhver sørlending som våger seg ut i mørket. Det er mye hissig skarring om vinteren når de blaude konsonantene fryser til is. Du tenker kanskje sommer, sol og skjærgård om Sørlandets hovedstad. Men det er noe eget med denne fuktige, iskalde kristiansandsvinden som blåser over byen nå. Det er en insisterende, ufordragelig kulde.
Blir du ute lenge, uten å være godt kledd, er det farlig. Svært farlig. Først lettere forfrysning, så frostskader som har en tendens til å komme på eksponerte overflater lengst borte fra hjertet. Det er nesten poetisk, men akk så nådeløst. Hjertet jobber frenetisk, slå og slår for å holde kroppen i gang. Men det er en grense selv for hjertet. Kommer en til dypere former for forfrysning, angripes muskler, sener og blodårer. Det er heldigvis få som fryser i hjel i landet vårt, men det hender – og amputasjoner forekommer relativt ofte. Det er en grense for hvor lenge en holder seg varm ved hjelp av egne hjerteslag, før eller siden trenger en hjelp. Jeg skulle ønske denne innledningen hadde handlet om polfarere, om hundeløp i Alaska eller 5-mila i Kollen en altfor kald vinter. Men det er ingen lek dette, ingen frivillig ekstremsport, det er kampen for tilværelsen. Det er her jeg vil begynne. Ikke med analyser av hvorfor det er slik eller fordeling av skyld, men en enkel observasjon: min neste sover ute om natta, det er fryktelig kaldt og det vil være slik nådeløst lenge.
Byen med det varme hjertet
Det er mulig at dette er en form for litterær moralisme. Det er mulig at vi heller bør begynne med den tilbakelente, kjølige beskrivelsen av moderne europeisk fattigdom – og i forlengelsen av dette spørre hva for eksempel en liten sørlandsby er forpliktet til i møte med omreisende europeere. Ordfører Arvid Grundekjøn er blant dem som mener dette. Han advarer mot at Kristiansand kan bli «landets suverene tiggerhovedstad» hvis byen får på plass enkel nødovernatting (med ordførerens retorikk: «tiggerhotell») de kaldeste månedene av året. Og han reagerer kraftig på at han og andre som ønsker å forby tigging i Kristiansand, angivelig blir stemplet som kalde og lite empatiske. Det må ha vært et hardt slag da hans to forgjengere, Per Sigurd Sørensen og Jan Oddvar Skisland, gikk ut i regionavisen Fædrelandsvennen og etterlyste «den rause byen med det varme hjertet». Eller at flertallet i bystyret er imot tiggerforbudet og ønsker en plass for nødovernatting i samarbeid med Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon.
Us and Them (And after all we’re only ordinary men)
Det interessante i denne sammenheng er ikke ordfører Grundekjøn som person, selvsagt, han har nok de beste motiver for sitt arbeid for byens befolkning. Men jeg vil påstå at retorikken hans vitner om en politikk som faktisk er kaldere og mindre empatisk ovenfor omreisende europeere enn hans meningsmotstandere. Dette handler ikke om partipolitikk, flere kritikere kommer fra Grundekjøns eget parti. Men det handler om hvem som blir ansett som en del av fellesskapet, av dette «vi-et» som danner Kristiansand. Til mediehuset Fædrelandsvennen 19. november skiller Grundekjøn tydelig mellom hvem som er vi og hvem som er de, der konteksten nettopp er nødovernatting vinterstid. Han uttaler: «Vi har ikke penger til alt. Vi må velge. Jeg mener vi må prioritere våre egne før mennesker som egentlig ikke har noe her å gjøre.»
Smak på ordene: våre egne først. Jeg tenker det er på sin plass å reagere kraftig på slike utsagn, faktisk også med en passelig dose moralsk indignasjon. For her sitter vi i vår egen, lille beskyttede flik av verden. Et lite hundreår etter at mange sørlendinger selv utvandret, og mens Europa er i krise og drøye 20 personer har søkt tilflukt hos oss. Alt er selvsagt ikke rosenrødt og enkelt – slik fattigdom, nød og livet på gata aldri er problemfritt. Men de fryser. Akkurat nå. En del av «vi-et» Kristiansand sover under en bro også denne natta. Da er det faktisk vårt ansvar å ta det inn over oss, og å gjøre noe med det.
Du skal ikke gjøre urett mot innflytteren
Sjelden er Det Gamle og Det nye testamente så samstemte, som når det kommer til hvordan vi skal behandle fremmede og innflyttere i landet. Fra mosebøkene, for eksempel 3. Mosebok kapittel 19: «Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke gjøre urett mot ham. Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham som deg selv.» Og frem til Jesu klare og utfordrende ord i Matteus 25: «Jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg (..) Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.»
Like mye kan en argumentere ut ifra grunnleggende menneskerettigheter, men uansett bør konklusjonen blir den samme: Ingen skal måtte sove ute i byen vår. Alle skal få et minimum av omsorg. I andre saker kan vi faktisk leve med stor politisk uenighet, bare vi har dette som felles utgangspunkt: ingen skal måtte sove ute om vinteren.
Juleevangeliet utfordrer oss til handling
Det er noen ukjente helter i juleevangeliet, som åpnet sine dører og tok imot en fremmed familie som søkte tilflukt. På samme måte som familien ble hjulpet da de var flyktninger i Egypt. Tenk det: Jesus som omreiser, Gud som flyktning i verden på jakt etter medmenneskelig varme. Dette er ikke koselige, ufarlige historier vi deler med hverandre for å komme i rett julestemning. Viktigere enn at juleevangeliet skaper hygge, er det at det angriper verdens uhygge. Og det er et radikalt budskap som utfordrer oss til handling, til å se at min neste også eller fremfor alt er den fremmede. Det er hvis vi glemmer dette, at kulden blir skremmende farlig.