Julegavas opphav er at gleda er så stor at den må deles med å gi gaver. Det er en fantastisk idé, å være så glad at man vil gi! Sist søndag tente vi det andre adventslyset. De står så frimodige, de to. Er rake og lilla og flotte. Og de kaster et litt hånlig skinn på listene mine. For jeg innrømmer det: jeg er en listefører. For å komme helskinna gjennom ei festlighet, enten det har vært dåp, konfirmasjon, storbursdag eller jul, må det lister til. I overskuddsperioder kommer listene på plass tidlig, og med tidsfrist. For sjøl ikke en så inngrodd tidsoptimist som meg, tror at huset kan julevaskes på tretti minutter, som reklamen sier.
Hjemme hos listemesteren
Jeg kunne skyldt på mor mi for listene. Så slapp jeg å si at det gir meg en viss tilfredsstillelse både å skrive, og dermed få en viss oversikt og kontroll. Og ikke minst krysse ut for hvert oppdrag utført. For mor mi var en listemester. Aldri ei høytid uten. Og da var det ei til far min og ei til henne og ei til oss unga. Var vi heldige, kom det venner på besøk den dagen dørhåndtakene skulle pusses. Du tuller ikke med søttitallsmessing, sier jeg bare. Jeg har venner som har dette som kostelige førjulsminner trettifem år etter. Slikt blir det ungdomstid av. Og var vennene heldige, kom de den dagen leverposteien var stekt. Eller julebrødet.
Nå holder jeg meg med svært lite som skal pusses. Og lista kommer på plass som en slags semi-demokratisk prosess; jeg spør unga hva som skal til for at det skal bli jul i huset, hva må vi for eksempel bake, hvordan skal juletreet skaffes – hogst eller kjøp, hvem pynter og med hva? Når slike ting er på plass, kan jeg bramfritt fylle på med mitt. Sild, vørterbrød, reint bad og kjøleskap, vaske golv og bære ved, julebrev (helst i tide for postgangen), reine sengeklær, juleklær, julemat – og så småfuglene da.
Juletreet, julekrybba og julegavene
Ja, jeg er glad i jula. Når julefreden virkelig senker seg utpå første juledag, da sitter jeg heilt i ro og ser på treet. Ser på minner fra Palestina og El Salvador, ei stjerne av oliventre fra Betlehem, vakre engler fra Sør-Afrika – og rester av ungas kreative perioder. Alt hører til på treet, blir et uttrykk for livet og verden og hvem vi er sammen. Og i hjørnet står julekrybba, med Jesus i bastkurven. Den er laga av palestinske flyktningekvinner for fleire tiår sia. De har ennå ikke kunnet vende heim, men er heller enda mer isolert og utsatt bak muren som en hel verden fordømmer, men ikke klarer gjøre noe med. På hvilken side hadde Jesus blitt født om det var nå han kom til verden? I en flyktningeleir? På hvilket kontinent? Kanskje av ei tiggende kvinne vi vil ha bort fra gata?
Jula kan romme alt dette. Og det utfordrer oss. Meg personlig. Jula kan romme alt det motsetningsfylte. Nettopp fordi den kristne julas grunn er motsetningsfull. Det som gir oss grunn til glede, er solidariteten fra Gud, uttrykt i et barn det ikke var husrom til, og som ble drevet på flukt for å unngå forfølgelse og død. Dette barnet, født på dette viset, er det vi gir hverandre gaver for. Ikke for idyllen. Julegavas opphav er at gleda er så stor at den må deles med å gi gaver. Det er en fantastisk idé, å være så glad at man vil gi!
Gleda over å gi
Diss gjerne listene til meg og mine likesinnede. Men diss ikke gleda over å gi. Ønsket om å ha noe å gi. Over å dele av det vi har fått. For det er ikke sånn at vi har fortjent alt vi har. Vi har alle fått. Og noen har fått mye og mange har fått mindre. En plagsom tanke nå i kulda. Men alle fortjener å glede seg til jul. Til å ha nok mat på bordet. Til å kunne gi ei gave til et barnebarn. Til å sette seg ved et dekka bord i hyggelig lag når familien ikke fins mer. Til å ta ei hand i en ring rundt et juletre, når de kjærestes hender er langt borte. Til å legge seg i trygghet, og ikke i redsel for om foreldrenes julefest skal utarte i år også. Adventslysene skinner for at alt dette skal være mulig. Så fortsett å gi, og gled deg!
Vi kan alle glede en som gruer seg til jul.