Etter et utenlandsopphold lander han på Flesland, på vei hjem til jul. Men han er nervøs. Hver gang han kommer til tollen, blir han sjekket. Derfor går han denne gangen på rødt. Han har noen pyntegjenstander i gitarkassen som han vil være sikker på er ok, – og så slipper han kanskje å bli hanket inn og saumfart som alltid.
Men så skjer det igjen. Kanskje kjenner de ham. Kanskje er det fremtoningen. Kanskje er det et blinkende rødt lys ved navnet på passasjerlisten, – hva vet jeg. Men den omgjengelige bergenseren med barnehjemsfortid og en velkjent bokstavdiagnose, blir tatt med på bakrommet. En hund har markert på gitarkassen. Narkotika. Men vår venn har ikke noe ulovlig med seg. Lukten stammer fra samværet med en kunstnervenn i utlandet. Det ble røykt hasj i huset hans der gitarkassen hadde vært – og hunder har nese for slikt. Alt endevendes. Gitarkassen rives opp, og han tenker at nå ødelegger de denne også, slik de gjorde med keramikk-statuene jeg hadde med sist jeg kom hjem. Det oppstår et basketak. Det ropes og skrikes, og han blir lagt i bakken.
To dager senere kommer han innom oss i bymisjonen. De hadde satt på ham håndjern, gitt ham 10.000 kr i bot for å hindre tjenestemenn i arbeidet, og satt ham på glattcelle i 24 timer. Gebisset hadde falt ut i basketaket, og uheldigvis tråkket noen på det slik at det ble knust.
Og nå sitter han der framfor meg, viser blåmerkene på kroppen og gråter. «Hvorfor skjer dette alltid når jeg kommer hjem. Sånn har det vært helt siden jeg var gutt. De tok alltid meg».
Når vi kommer hjem til jul, har vi med oss forventninger, og vi blir møtt av forventninger. Mange gleder seg til jul da de skal oppleve fellesskap og tilhørighet, og julen blir en fest og feiring med alt det høytiden skal romme. Lykke for alle som opplever det slik. Men det er også mange som gruer seg til jul fordi de ikke vet hva som kan komme til å skje, hvem de skal være sammen med, hvordan de skal få pengene til å strekke til, osv. Mange er spente og går på tå hev – går på rødt for å ta kontroll – men så blir bare vondt verre.
Artisten Moddi har en helt fersk oversettelse av Maria Menas «Home for Christmas». Her er ord om uro og blandede følelser hos en som kommer hjem:
«Det e mørkt og mørketida tar meg,
vis meg litt anstendighet
og la meg skrike i fred, …
og eg ska rømme fort,
med et hjerte såpass knust
at det må gjemmes bort
Heim te jul….».
Julen er en påminnelse om at på tross av en stengt dør og ingen husrom for en sårbar familie på vei til folketelling midt i «mørketida», ble det likevel rom for den overraskende og uventede gleden og freden – en jordnær himmel, – en feiring av håpet.
Kirkens Bymisjon vil at mennesker i byen skal erfare respekt, rettferdighet og omsorg. Ingen skal møte en stengt dør hos bymisjonen julaften. Derfor er dørene i Korskirken åpne for å skape jul for alle, – også for dem som alltid føler de blir tatt, eller ikke har noen å være sammen med, eller dem som «rømmer fort med et hjerte såpass knust at det må gjemmes bort».
Mørke og kulde kan synes å vinne til tider. Folk opplever å bli urettferdig behandlet og står ofte forsvarsløse tilbake. Gud kommer jordnært og konkret til den utsatte, og velger side – han velger en ung og utsatt jente fra Nasaret og hennes barn.
Det er en test på hjertevarmen i byen vår hvordan vi behandler de mest sårbare og utsatte som også ønsker å komme hjem til jul med en bønn: Vis meg litt anstendighet.