Hvorfor skriver en seriøs avis “Horekunder” over halve framsida? Er det et bevisst valg, eller var redaksjonen bevisstløs i gjerningsøyeblikket?
Avisa Vårt Land skrev denne uka om et svært viktig tema: loven som gjør det straffbart å kjøpe sex. I artikkelen gjør avisa et informativt sveip gjennom Europa, med beskrivelse av hvilke lovreguleringer som gjelder kjøp og salg av sex i ulike land. Jeg setter pris på at media jobber så grundig med viktige temaer, for eksempel dette. Bra jobba, Vårt Land! Men jeg undrer meg veldig over ordvalget.
Handling eller tittel
Det finnes i Norge ingen lov mot horekunder. Derimot finnes det en lov som forbyr det å kjøpe sex. Det er en vesentlig forskjell mellom å beskrive en handling, og å gi personen tittel ut fra handlingen. Særlig når ordet er hore eller horekunde, er språket fullt av verdiladning.
I Kirkens Bymisjon prøver vi å komme bort fra slik stigmatiserende titulering. Vår virksomhet Nadheim er et senter for kvinner og menn med prostitusjonserfaring. Det er helt utenkelig at vi skulle kalt den virksomheten for “Nadheim – senter for horer”. Det er en absurd tanke.
Ingen er bare det vi ser
Vi trenger et språk som hjelper oss til å forstå at folk egentlig ikke er så ulike. Ingen er bare det vi ser. Vårt Lands bruk av horebegrepet, eller horekunde, bidrar etter mitt syn ikke til slik menneskeliggjøring. Tvert i mot bygger disse overskriftene opp under klisjeer og stigma.
Bevisst valg?
Jeg tror ikke at avisa Vårt Land er dårligere enn andre medier på dette området. Men etter gjentatt bruk av horekundebegrepet, er avisa et godt eksempel på manglende bevissthet om hva ord skaper, eller hvilke verdier som indirekte uttrykkes. Derfor er denne saken verd et innlegg på bloggen.
Alternativet er verre. Dersom bruken av ordet horekunde ikke skyldes midlertidig bevisstløshet, men tvert i mot skulle vise seg å være et resultat av en gjennomtenkt redaksjonell profil fra Vårt Lands side, er dette blogginnlegget enda viktigere.
