«Da hun var død, fikk jeg lov til å komme inn til henne. Jeg var ikke farlig lenger. Jeg fikk inntrykk av at en hiv-smittet narkoman ikke hadde følelser. Jeg var et B-menneske. Det var mildest talt sårende.» .
For lang tid tilbake ble jeg kjent med Lars. Lars var født i samme år som meg og vi ble venner. Det kan bli et slags hemmelig fellesskap mellom folk av samme gode årgang. Men bortsett fra likt fødselsår var det lite som lignet i livene våre. Lars havnet på gata. Jeg havnet i kirken. Vi nærmet oss hverandre fra hver vår kant av samfunnet. Møttes der det var mulig å møtes. På en kafé, i en varmestue, på besøksrommet i et fengsel.
Den største rystelsen i livet
Lars var 29 år da han opplevde den største rystelsen i sitt liv. Han fikk vite at han var hiv-smittet. På denne tiden var avisene var fulle av fordømmende overskrifter og smitten var ensbetydende med en smertefull død. Hans første reaksjon var ikke overraskende. Han ville ta livet sitt. Men etter å ha roet seg ned og tenkt seg om, bestemte han seg for å leve.
Det gikk noen år. Så satte vi oss ned med penn og blanke ark. Lars var klar for å dele sin historie. Han ville skrive ned hvordan det var. Dette er noen av ordene: «Det verste var å informere dem som hadde brukt samme sprøyter som meg. Jeg ba dem teste seg. I stedet løp en av dem på byen og ropte ut at jeg hadde fått aids. Da orket jeg ikke å bo der. Jeg flyttet til en annen by. To år etter døde kona mi. Da hun lå for døden, fikk jeg ikke være hos henne. Jeg ble kastet ut av sykehuset. Jeg måtte ut i den kalde natta og vente på at hun skulle dø. Da hun var død, fikk jeg lov til å komme inn til henne. Jeg var ikke farlig lenger. Jeg fikk inntrykk av at en hiv-smittet narkoman ikke hadde følelser. Jeg var et B-menneske. Det var mildest talt sårende.»
Det finnes ikke B-mennesker
Dette handler om mer enn Lars. Det handler om menneskeverdet og derfor om oss alle. Det handler om holdninger, blikk og en praksis som vurderer og graderer mennesker. Som løfter noen opp og skyver andre ned. Som lukker noen inn og stenger andre ute. Tanken om at alle mennesker har lik verdi, er en radikal tanke. Den betyr at presten ikke er mer verd enn den minste i menigheten. Legen ikke mer enn sin sykeste pasient. Den funksjonsfriske er ikke mer enn den svakeste krøpling. Fengselsbetjenten ikke mer enn fangen han vokter.
Når livet er på sitt mest skjøre og sårbare, trenger vi alle noen som holder rundt oss og hvisker oss gode ord. Vi trenger stemmen som stillfaren og troverdig sier at livet er mer enn et virvar av skjebne og tilfeldigheter som smiler til oss eller herjer med oss. At det ligger håp et sted der framme. Ikke bare foran noen, men foran alle. Også foran dem som lever kompliserte og fredløse liv. Det finnes ikke B-mennesker. Bare mennesker. Lars var et menneske. Et såret menneske født i samme år som meg.