Vår velferd vil i tiden som kommer stå i spennet mellom mangfold og samhold, individ og samfunn. Det står om tillitt, inkludering og ansvar. I et multikulturelt Norge, i flerkulturelle lokalsamfunn, trenger vi arenaer som knytter mennesker sammen.
I februar i år er det 60 år siden velferdssentralen Engelsborg ble etablert. Nasjonalforeningen for folkehelsen var først ute i dette nybrottsarbeidet da de to år tidligere åpnet den aller første velferdssentral -på Majorstua. Østkanten fikk med Engelsborg sin velferdssentral. Suppe sto på menyen, velferd og opplevelse av tilhørighet var målet. Datidens velferdssentral, dagens eldresenter har vært og innehar fortsatt en nøkkelfunksjon i sikring, utvikling og bygging av velferden – men den har i takt med samfunnsendringene for øvrig endret karakter. Slik vil det også være i årene som kommer; nye utfordringer krever nye grep.
Fattigdom og sosial eksklusjon
For 60 år siden var velferdssentralene et vesentlig utjevningsgrep. Fattigdomsbekjempelse sto sentralt. I dag har fattigdom naturlignok og heldigvis mindre fokus; – både det at levestandard generelt er økt og innføring av folketrygden, har sikret at alderdom ikke lenger betyr fattigdom. I vår tid holdes eldresentret frem både som et forebyggende helsepolitisk tiltak med fokus på fellesskap, læring og aktivitet, og som et sosialpolitisk grep for å motvirke utestengelse.
Mange beskriver, og enda flere frykter (kanskje) at alderdommen betyr å havne i det store utenforskapet. Et eldresenter skal motvirke dette. Motvirke opplevelse av ensomhet, isolasjon , være en antiarena i opplevelse av aldersdiskriminering, alderssegregering, sosial eksklusjon.
Fattigdom og sosial eksklusjon er ikke det samme, men har likevel mye likt ved seg. Fattigdom er knyttet til økonomi, sosial eksklusjon kan være forårsaket av nettopp fattigdom, men også av andre faktorer. Sosial eksklusjon er i tillegg relatert til relasjoner og tilknytninger. I det vi går inn i en feiring av 60 år på Engelsborg, har jeg med dette bakteppe lyst til å sette lyset på en av de mest sentrale velferds utfordringer innenfor eldrefeltet i tiden som kommer, nemlig inkludering og integrering av mennesker med minoritetsbakgrunn.
Integrering er et livsløpsprosjekt
I bydel Grünerløkka hvor Engelsborg ligger,har 33% av innbyggerne innvandrerbakgrunn. I 2013 har 1250 mennesker over 62 år benyttet seg av sentret. Jeg har måttet konstatere at senterets brukere ikke speiler det flerkulturelle lokalmiljøet. Vi har gjort aktive grep og det vi har lært kan oppsummeres slik. Integrering er et livsløpsprosjekt, og vi ser, veldig forenklet, at integrering blir ikke lettere med alderen. De seniorkvinnene vi møter er i liten grad integrert i det norske samfunn- det gir barrierer både på språk og kultur. Vi må aktivt søke de opp, finne dem, trygge og motivere for deltagelse. Dette er et møysommelig arbeid.
I vårt arbeid – la oss kalle det integrering i eldresentret- har vi jobbet med dype fordommer fra alle parter. Kunnskap om kultur og religionsutøvelse er ikke veldig utbredt. Kunnskap og kjennskap er en nøkkel til øke toleranse. Og dette arbeidet må gjøres lokalt; på skoler, i fotballag – og på eldresentra.
Vi trenger arenaer som knytter mennesker sammen
Vår velferd vil i tiden som kommer stå i spennet mellom mangfold og samhold, individ og samfunn. Det står om tillitt, inkludering og ansvar. I et multikulturelt Norge, i flerkulturelle lokalsamfunn, trenger vi arenaer som knytter mennesker sammen.
Eldresentret vil også i tiden som kommer ha en sentral funksjon.