Hver tiende kvinne i Norge har erfart voldtekt, slår ny rapport fast. Om lag en tredjedel har aldri fortalt det til noen. Alderdommen utløser ofte behovet for å snakke åpent om livet. Også det som er vondt og vanskelig. Er vi som jobber i eldreomsorgen godt nok forberedt?
Sist helg fortalte profilerte samfunnsaktører sin historie om barndommens seksuelle erfaringer. Tor Erling Staff omtalte barndommens viktige seksuelle kontakt med voksne menn. “Det er det ærligste jeg har sagt til deg i dag”, uttrykte han til A-magasinets journalist. Den andre, Ap-politiker Libe Rieber-Mohn fortalte om en overgripende stefar, og formulerte at “Jeg løfter bort litt av skammen”.
Historiene er diametralt forskjellige, men har åpenhetens fellesnevner.
Statistikken gjelder også våre eldre
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress gav nylig ut rapporten “Vold og voldtekt i Norge”, som slår fast at hver tiende kvinne i Norge mellom 18 og 75 år har blitt voldtatt. Rieber-Mohn mottar massiv støtte, og erfarer at åpenhet virker befriende på folk. Men til tross for et dypt menneskelig behov for å få snakke sant om sitt liv, viser rapporten at 29 prosent lever taust med disse erfaringene.
Slike gjennomsnittsberegninger i befolkningen er ikke aldersdiskriminerende. Selv om vi ofte kan ha et sjenert og klønete forhold til eldres seksualitet, gjelder statistikkens også dem. Både erfaringen av voldtekt, og livene med taushet.
Og vi har levd så ulikt med våre historier på dette området. Staff fører an i et korstog mot offerrollen, mens den ferske forskningsrapporten konkluderer med at: “Vold og overgrep har negative konsekvenser for psykisk helse. Flere tidligere studier har vist dette, og det bekreftes også i denne studien. Dette kan videre undersøkes i befolkningsstudier og i kliniske grupper, i tillegg bør man ha et bredere fokus på fysiske skader og somatiske helsefølger”(s. 137).
Temaet er unektelig komplekst, og respekt for kompleksiteten sammen med sjenerthet holder mange fra å nærme seg samtaler om dette.
Alderdomsutviklingen fremprovoserer minnene
Kroppens alderdomsutvikling utsetter mange eldre for å komme i berøring med mennesker på måter de ikke selv har valgt. Sinnets alderdomsutvikling lar barndommens minner tre tydeligere frem. Det er lett å forstå dersom situasjoner i alderdommen utløser behovet for å snakke sant om vold og voldtektserfaringer. Kanskje for første gang. Samtidig vet vi at uroen for hvordan åpenhet blir mottatt har vedlikeholdt manges taushet gjennom livet.
Vi som jobber i eldreomsorgen, er naturlige mottakere av historier om vold og voldtekt. Ikke bare fordi alderdomsutviklingen fremprovoserer minnene, like gjerne fordi det utvikles tillit i omsorgsrelasjonen. Er vi forberedt på å være tilliten verdig, ta i mot uten å henvise til doktor, prest eller psykolog?
Jeg tror det, for så alminnelige er erfaringene når alt kommer til alt. Og kanskje kjenner vi intuitivt at nettopp oppmerksom, lyttende og ydmyk alminnelighet er det mykeste mottak av en slik skjør historie.
Men, som med alt annet, er det også her en fordel å ha forberedt seg – sett for seg samtalesituasjonen og arbeidet med dialogen. Vi har et ansvar å forvalte, også i eldreomsorgen – eller kanskje særlig i eldreomsorgen, når forskning forklarer virkelighet for oss.
La oss “åpne munnen”, både unge og eldre, for vi vet det er viktig og har lært at det tåles.
PS: Hva mener du? Si din mening og del dine tanker i kommentarfeltet under.*