Dette er et takkebrev: Jeg har en kremjobb.
Jeg er prest. Jeg får arbeide med noe som virkelig interesserer meg. Og med noe som er viktig for meg, eksistensielt, faglig, menneskelig. Jeg får arbeide med folk, være nær folk. Folk av alle slag. Jeg kjenner meg berørt. Privilegert.
Her om kvelden satt jeg i kirka, Vår Frue kirke. Jeg deltok på den ukentlige Torsdagsmessa. Og jeg kjente oppriktig hvor heime jeg følte meg. Jeg kunne se inn i alle disse forskjellige ansiktene. Så kroppene på stolene. Ikke alle satt like rett eller stødig. Noen måtte hjelpes ut. Og noen satt langt frampå for å få med seg hvert et ord som måtte bli delt. Like før hadde vi stått i samme suppekø. Blitt servert av omsorgsfulle frivillige. Nå stod vi i kø for å tenne våre lys og for å få nattverd. Og jeg kunne kjenne denne varmen, denne store gleda over å få oppleve dette, være en del av dette felleskapet. Skakt. Skeivt. Litt ufrisert. Alternativt frisert. Alminnelig. Vi blei veldig alminnelige sammen. Mangfoldet var befriende.
Jeg så inn i ansiktet på kvinna som satt overfor meg. Jeg veit ikke så mye om henne. Jeg har sett bilder av barn og barnebarn hun er kjempestolt av. Men jeg veit at når vi er i samme rom, skjer det noe med meg. Hennes forsiktige smil gjør at noe åpner seg i meg. Jeg blir glad over å være menneske, være av samme sort – sjøl om hun nok er av dem mange går forbi på gata og tenker er mindre bemidla og stelt enn hva godt er.
Og jeg kjente på varmen som kom fra bordet ved sida av. Der satt et par som har reist langt. Og som daglig savner barn flere hundre mil unna, men som er så takknemlige for at det finnes et rom som er åpent for dem. Jeg veit at det er vondt i nyrene hennes. Og jeg veit at han hadde gjort hva som helst for å skaffe penger til den nødvendige operasjonen. Men han får sjøl ikke hvilken som helst jobb. For det er det han spør meg om – “Any job, I can do any job, can you help me find?” Og jeg må riste på hodet og si at han får fortsette å spørre de som har klart å finne jobb, om det så er bare for en dag, og for alt for dårlig betaling. Han bukker lett for svaret og går ut for å plukke flasker, før de går til ro i en buss. Jeg ser etter dem, og tenker igjen på paradokset at denne vennlige, åpne byen, ikke enda har klart å få på plass ei verdig akuttovernatting for fattige tilreisende. Men nå er det bevilga statlige penger til et initiativ fra Røde Kors og Kirkens Bymisjon. Så nå blir det. Om noen måneder. Jeg kjenner jeg er utålmodig på byens vegne.
Ei av våre frivillige slo seg ned der jeg satt og prata med en kar jeg ikke ser så ofte. De delte den samme interessen for motorsykler. Han var ikke akkurat i kjørbar stand den kvelden, og var klar på det. Jeg satt og så på hvordan praten gikk mellom dem. Hvordan det lyste opp i hennes ansikt da de delte ei historie. Hvordan han responderte på hennes gjensynsglede. Jeg hørte at det var Harley som gjaldt for begge. I tillegg var det hest som gjaldt for han. Det ga noe å leve for. Holde seg edru for.
Dette er å være kirke. Dette er å være kirke i en by. Å sørge for at dørene står åpne på en slik måte at menneskene kjenner seg velkomne, at det er plass for oss. Dette er ei kirke vi kan være stolte av i byen vår. Det er byens åpne kirke. Det vakreste rommet tar i mot livet som det er, omfavner det, trøster, gir ly, gir styrke til å møte virkeligheta en dag til. Ei natt til. Og det mest fantastiske med dette, er at det er frivillige som sørger for at det skjer! De er de ekte hverdagsheltene i byen vår. Så velkommen på laget – vi trenger flere hverdagshelter. Av det heilt alminnelige slaget.