– Vet dere egentlig hvor mye penger en rusavhengig klarer å skaffe hver dag? Ingen av studentene svarer. – Det er snakk om flere tusen kroner. Tenk hvor mye penger det blir i uka, for ikke å snakke om i måneden. Men vi klarer det. Vi skaffer oss de pengene. Hadde dere klart det? Spør hun studentene. Så setter hun øynene i de kommende sosionomene og fortsetter. – Dere må aldri, aldri tro at vi er ressurssvake!
Det er vanskelig å se det utenpå. At den unge kvinnen som står foran de 30 sosionomstudentene som besøker Kirkens Bymisjons ressurssenter, Batteriet, har mer livserfaring enn det de fleste av oss får gjennom et helt liv. Det gjør inntrykk både på studentene og oss å høre om en barndom preget av rus, først gjennom foreldrenes rusbruk og deretter sitt eget. Å være heroinavhengig som 12-åring gir helt andre erfaringer enn det andre 6. klassinger får. Men på en kraftfull måte minner hun oss på det vi vet, men så lett gjerne glemmer: hva vi tenker om den andre og hvilket språk vi bruker på våre beskrivelser legger grunnlaget for handlingene våre. Hva og hvem er det vi ser etter?
Fellesskap er styrkende
Sosionomstudentene er på Batteriet for å utvide bildet sitt av hva sosialt arbeid er i praksis. Studentene har gjennom undervisning og fra skolebøkene lært at det er i det enkelte møtet mellom mennesker at det profesjonelle sosiale arbeidet starter. Men fra Batteriets perspektiv blir det viktig å formidle at det ikke nødvendigvis også er der det sosiale arbeidet slutter. Vårt fokus er ikke å hjelpe. Derimot er målet for alle Batteriets aktiviteter å skape batterieffekten: at folk går ut av lokalene og samarbeider med mer energi enn da de kom inn. For fellesskap er styrkende. Gjennom å søke sammen, danne grupper og organisere seg kan mennesker bli mindre isolerte og marginaliserte. Sammen kan man kjempe for rettighetene sine, synliggjøre urett og finne nye løsninger for seg selv og samfunnet.
Som rusavhengig på gata har en lite makt og få muligheter til å påvirke både sin egen situasjon og ikke minst ruspolitikken i Norge. Men som representant i en brukerorganisasjon innenfor rus- og fattigdomsfeltet er dette imidlertid mulig. For å få til dette spranget fra å stå alene og til å stå sammen med flere, er det nødvendig at noen ser deg bak den tynne cv`en og et haltende ytre. Noen må være nysgjerrig på hvilke erfaringer og forslag til løsninger du har. Det var nettopp dette min undervisningsmakker fikk opplevde i møte med andre tidligere rusavhengige. Hun ble møtt med utsagnet: Med din erfaring er du et scoop for oss i vår organisasjon. Vil du bli med å hjelpe oss i vårt arbeid?
De så at hun var mye mer enn det hun hadde blitt. Gjennom å få speile seg i dette anerkjennende blikket erfarte hun det også selv. Derfor ble appellen til studentene om å tenke nytt om ressurser og muligheter livsviktig visdom på veien. Som medmennesker er vi et speil for hverandre der vi ser oss selv. Det er her vi forstår hvem vi er. På godt og vondt. Det fine og vanskelige er nettopp dette, at det er i fellesskapet med andre vi først og fremst kan finne og gjenfinne vår verdighet som menneske.