Dette er min 1.mai-tale ved Kampen Omsorg+. En tale inspirert av og dels bygget over Trygve Brattelis tale fra 1974: “Filosofien bak velferdsstaten”.
Gratulerer med dagen! En naturlig fortsettelse av 1. mai-tale er: “Kjære arbeidere”, men til dere må det tituleres: “Kjære pensjonister”.
Ordet pensjon kommer fra fransk språk, og betyr kost, losji. Kjære beboer ved Kampen Omsorg+, gled deg over å bo i et land med gode velferdsordninger. Dere er selv av generasjonen som arbeidet dette frem, og fra hjertet – TAKK for det!
Talen jeg nå skal holde er inspirert av, og dels bygget over Trygve Brattelis tale fra 1974: “Filosofien bak velferdsstaten”. Bratteli omtaler der folketrygden med følgende formulering: “Folketrygden blir av mange sett på som den dominerende sluttsten i det byggverk som kalles velferdsstaten”.
Velferdsstaten – et resultat av historien
Brattelis historiske bakteppe for en tale om “velferdsstatens filosofi” er selvsagt etterkrigsårene, og folkets unisone og sterke bevissthet om å aldri mer vende tilbake til massearbeidsløshet og diktaturenes periode i mellomkrigsårene. “Kjernen i det nye var fellesskapets nye plass. Bare ved en aktiv felles innsats fra samfunnet kunne det enkelte menneskes tilværelse trygges. Det ble en sentral oppgave for staten å sikre full sysselsetting, økonomisk vekst og en mer rettferdig fordeling av produksjonens resultater”. Men talen sporer lengre tilbake, eller som Bratteli selv formulerer: “viser til en annen og noe lengre veg” for forming av ideen om en velferdsstat – en historisk utvikling i vårt folk som det i grunnlovsjubileumsåret passer godt å holde opp og frem. Langt tilbake i vår nordiske historie utviklet det seg en sterk rettsfølelse: “Med lov skal landet bygges og ikke med ulov ødes” eller “Ingen skal dømmes uten etter dom”. Disse verdiene av rettssikkerhet og politiske rettigheter er fundamenter i velferdsstaten.
40- år og like ny.
Brattelis tale kunne vært holdt i dag. De samme problemstillingene – de samme bekymringen, hør bare: “Nye generasjoner får nok å gjøre når de skal fullbyrde sine mål: Bringe jordens ressurser under sikker forvaltning, verne naturmiljøer og forme nye kulturmiljøer, stoppe forurensningene ved deres kilder, fra vår tids teknologi skape en økologisk balanse som gir menneskene levemuligheter i all framtid, bringe befolkningsøkningen under kontroll, sikre menneskerettighetene over hele verden, bygge ut velferdsskapende systemer for kontakt i et stadig mer komplisert samfunn, sikre alle mennesker lik verdighet og likestilling. For min generasjon er det slik at om vi tar et øyeblikksbilde, dvs. et stillestående bilde av dagens mest avanserte velferdssamfunn, så vedkjenner vi oss denne skapning – vi er stolte av den. Men straks vi vender blikket bort fra det stillestående bilde, ser vi at alt fortsatt er i levende bevegelse. Det samfunn menneskene former de neste 10-15 år vil bli noe vesentlig annet enn et øyeblikksbilde av dagens velferdssamfunn. Vi vet ikke en gang om det da fortsatt vil bære dette navn: velferdsstaten”.
Dagens bekymringsrynke
1.mai 2014 – 40 år etter, vil manges 1.mai-tale omhandle vår tids bekymring for velferdsstatens fremtidsutvikling, med større behov og med færre ressurser.
Slik nåtiden forstår sine utfordringer er det om å gjøre å sette eldrebefolkningen best mulig i stand til å utnytte egne ressurser og ta ansvar for eget liv – ved bla å tilrettelegge boforhold – slik det er gjort her ved Kampen Omsorg+.
Fra samme regjering som Brattelis har det i de senere år gått ut mange politiske føringer som skal bidra til å selvstendiggjøre eldrebefolkningen. Blant annet har Helsedirektoratet – basert på Alan Walker ( Engelsk professor i sosialpolitikk), formet sju prinsipper for aktiv aldring:
1. Omfatter alle former for meningsfull aktivitet – for en selv og som utgjør noe mer enn bare seg selv, og er ikke begrenset til betalt arbeid eller produksjon.
2. Det gjelder alle eldre, også de som av ulike grunner er skrøpelige eller avhengige.
3. Det er først og fremst et forebyggende konsept, og involverer derfor alle aldersgrupper gjennom hele livsløpet.
4. ….og rettferdig fordeling mellom generasjoner. Vi er en del av samfunnet – vi har et ansvar som borger for de som følger etter.
5. Det medfører rettigheter og plikter. Verdien av et menneske reduseres hvis vi kun mener at de tar i mot.
6. Vi må fremme deltakelse og autonomi.
7. ……..og respektere kulturelt mangfold.
Avhengigheten av et menneskelig fellesskap
Mange vil hevde at disse prinsippene hentes fra en annen ideologisk tenkning enn den Trygve Bratteli bygget sin filosofi for velferdsstaten på. På den annen side skal vi merke oss hans formaning: “Klarer enn noen gang før ble det, at det enkelte menneske bare kan trygge seg selv gjennom et fellesskap, et samfunn basert på gjensidige plikter og rettigheter”.
Kjære beboer – kom aldri i skade for å tenke at du har havnet på et pensjonatlignende sted her ved Kampen Omsorg+, et sted der meningen var at du skulle hvile resten av livet. I dette huset finnes ikke noe “liksomliv” uten forpliktelser. Ditt ansvar for deg selv, din familie, dine naboer her – endog for personalet rundt deg varer livet ut. I deg bor det noe av verdi for fellesskapet, noe det forventes at du tar i bruk hver eneste dag. Snakk med folk, slutt opp om aktivitetene, engasjer deg i det du kan, bry deg med dem som strever, trøst de som gråter, le mer enn du orker. Arbeidsdagen er ennå ikke over, i alle fall ikke i dette huset.
Jeg lar Trygve Bratteli få det avsluttende ordet: “Kjernen i det nye var fellesskapets nye plass. Bare ved en aktiv felles innsats fra samfunnet kunne det enkelte menneskes tilværelse trygges.
GOD 1. MAI – alle fellesskap rundt våre ulike bord her på Kampen.