Kari var 40 år da hun flyttet inn i vårt boligtilbud. Nå hadde hun fått en bolig, men fått oss på kjøpet. Hun var skeptisk.
Jeg skal fortelle en liten historie fra vårt arbeid i ByBo, Kirkens Bymisjons boligsosiale arbeid. Noe av det viktigste i dette arbeidet handler om å lytte og om å kunne si både ja og nei. Om å lage regler og gjøre unntak. Det handler om å ville det gode men se at mennesker tar livsvalg som medfører dårlig helse og til dels forekomment liv. Og så er det noe med realisme, langsiktighet, toleranse, raushet og tålmodighet.
Tillit var et fremmedord
Kari var 40 år da hun flyttet inn i vårt boligtilbud. Hun hadde lang erfaring fra gateprostitusjon og rusmiljøet og hadde mange opphold på avrusings- og behandlingsinstitusjoner.
Tillit, stabilitet og gode relasjoner var fremmedord. Samtidig var det nettopp disse verdiene som dannet fundamentet i vårt samarbeid med Kari, der målet i første omgang ble å skape trygghet og stabilitet rundt henne i den nye boligen.
Kari var preget av somatiske og psykiske lidelser, og hadde vanskelig for å stole på mennesker rundt seg. Nå hadde hun fått en bolig, men hadde fått oss på kjøpet. Hun var skeptisk, og hadde samtidig vanskelig for å tro at hun selv skulle få bestemme hvor lenge hun kunne bo hos oss.
Fra bolig til et hjem krever tålmodighet
Det var uvant å ha sin egen nøkkel, låse døren mellom seg og omverdenen, ha kontroll over sitt eget privatliv, og bestemme hvem hun ville ha på besøk. Vi snakket mye om frihet under ansvar, om viktigheten av å sette egne grenser. Og det er vel unødvendig å si at ikke alt gikk på skinner.
Å jobbe med mennesker i deres egen bolig krever respekt for privatlivets fred. Det å tenke at man på lang sikt skal gjøre boligen om til et hjem, krever i tillegg mye tålmodighet og utholdenhet. Vi ønsket å være tett på, samtidig som det var viktig med avstand.
Det krevde både tålmodighet, utholdenhet og gjensidig toleranse fra både Kari og oss for å bygge opp et tillitsforhold. Respekt for Karis annerledeshet ble viktig og det var nødvendig med stor grad av realisme og nøkternhet til mål og forventninger knyttet til samarbeidet vårt og til endringer i Karis liv.
Respekten besto også i å finne balansen mellom krav og aksept. Ikke all annerledeshet er akseptabel, og det ville være respektløs ikke å stille noen krav. Vi visste, og Kari visste, at hun ville ha et varig, men varierende behov for oppfølging, og at utfordringene vi sto i, ikke var noe forbigående.
Dans på Skaugum
Etter fem år hadde Kari fått orden på økonomien sin. Hun betalte husleia og andre regninger selv og hadde lite med NAV å gjøre. Hun hadde ikke hatt noen innleggelser siden hun flyttet inn, men var fortsatt sterkt preget av angst. Hun ruset seg fortsatt, men i mindre grad enn før, og hun var ute av prostitusjonsmiljøet. Hun hadde innredet leiligheten sin og laget seg sitt eget rede og hun og jeg hadde danset sammen under en middag hos kronprinsparet på Skaugum.
I dag har det gått ytterligere fem år. I 10 år har vi beveget oss langsomt, systematisk og tålmodig sammen. Kari sliter fortsatt med angst, ruser seg, men lever etter eget utsagn godt og trygt i boligen og har ingen planer om å flytte. Det har blitt et hjem.
Les: Kirkens Bymisjon fikk Statens pris for boligsosialt arbeid 2014