Jeg ser utover forsamlinga. De kalles for rusmisbrukere, tiggere og hjemløse – gatefolk. Frivillige. Naboer. Hvem er hvem? Jeg ser bare folk, bra folk, vi er byens folk. Det er et svært vakkert syn.
Jeg fikk danse denne kvelden. Til skikkelig rock. Under åpen himmel. Trærne i Tordenskjoldparken var som et vakkert tak mot lys junihimmel. Vinden var frisk. Taket rundt midjen fast. Dansepartneren min hadde rocka før. Kunne føre. På scena stod Peevish Penfriend. Et av byens skikkelige rockeband. Ga jernet. Spilte et tight sett som fikk publikum til å gi seg over, flyte med i faste riff og heftig vokal. Og dette var et kompetent publikum, som gjenkjenner «skikkeli’ musikk».
Gatefolkets egen festuke
Det var Festukas parkfest, den første i historia. Den attende Festuka for gatefolket kulminerte med fest og glede. Gjennom uka hadde Frelsesarmeen varta opp med flotte, daglige lunsjbord. Kommunens helse- og overdoseteam hadde invitert til laksefiske. Den planlagte badeturen til Munkholmen regna dessverre bort. På Finalebanen hadde Ambulansen slått Kirkens Bymisjon i gatefotball, etter en spennende cup med lag fra Herberget, Botiltak, Helseteamet, Dagsverket. Det ble utdelt premier for både beste skade og publikummer, og det var musikk over anlegg og mat på grillene og kaffe i termosene fra Hveita.
Heilt i fra 1997, da Trondheim hadde sitt storslåtte 1000års-jubileum, har gatefolket hatt sin egen festuke. Men det var ikke sånn det var tenkt, den gangen. Festuka blei født ut av et sinne og indignasjon over et forslag om at byens såkalte løse fugler skulle busses ut av byen under jubileet, for at prominente gjester skulle slippe å se dem. Walther Jarwson, mannen bak Omsorgskaféen, skreiv sitt første og siste leserinnlegg i avisa. Og fikk 10.000 fra kommunen for å lage gatefolkets fest. Siden da har dette utvikla seg til et dugnadsbasert samarbeidsprosjekt for lavterskelsektoren i Trondheim, for pengene fra kommunen er blitt borte, men engasjementet lever. Og Festuka trenger vi.
Vi trenger fest og glede
Vi trenger fellesskap, avveksling, vennskapelig dødsseriøs fotball-lek. Vi trenger å møtes på andre arenaer enn de vanlige, daglige. Sånn er det for oss alle. Også gatefolket. Vi trenger å bli synlige for hverandre. I byen. Vi trenger å komme ut av hulene, hyblene, husene, parkene, kontorene – og sette hverandre stevne. På kryss og tvers. Vi trenger å glede oss til noe. Å vite at noe bra skal skje.
Og da er det så fantastisk når noe bra skjer. Når stemninga er god. Når folk ser hverandre inn i øya. Koser seg. Skryter hemningsløst av maten som Walther og hans hjelpere har forberedt i måneder – lagt til side det beste kjøttet for at det skulle på kullgrillen akkurat i kveld: indrefilet, hvalkjøtt, grillskiver, koteletter, ekte hamburgere…
Vi er alle tiggere – vi er alle hjemløse
Så: hiver seg ut i dansen. Følger rytmen som sprer seg i benken ved langbordet. Hun som er rusmisbrukernes beste venn, alltid med et godt smil og ord, danser best og mest. To av de vi ofte ser sittende med kopper foran seg på Nordre, ser ut til å være født til trondheimsbasert rock. Smilet går rundt, akkurat som hoftene. Gleden bobler. Bobler over.
Jeg ser utover forsamlinga. De kalles for rusmisbrukere, tiggere og hjemløse – gatefolk. Frivillige. Naboer. Hvem er hvem? Nå ser jeg bare folk, bra folk, vi er byens folk. Det er et svært vakkert syn. Som det legges et melankolsk slør over av Jon Heitman & de akterutseiltes trondhjemske blues. For melankolien er ikke langt unna. For om dette var en kveld fylt av glede og varme, veit vi at kalde dager og netter truer, kalde skuldre og blikk. Et varsla tiggeforbud vil gjøre mange til kriminelle. Bare ved å be om hjelp. Akkurat som om det å be om hjelp, og det å gi det – ikke er det mest menneskelige av alt. Vi er alle tiggere i den forstand. Vi er alle hjemløse, i den forstand at vi trenger at noen lukker opp for oss, tar oss inn. I livet. I byen.
Så takk for dansen, Thor-Inge! Og takk til alle som gjør Festuka for gatefolket mulig – vi ses i 2015!
PS: Innlegget står også på trykk i Adresseavisen.
Relaterte innlegg på bystemmer:
- Fem grunner til at Kirkens Bymisjon advarer mot et tiggeforbud
- Forsøkene på å regulere oss vekk fra møtene med Europas fattigdom er feilslått
- Ikke bare se, men også gjøre
- Den krevende balansen mellom tydelighet og varsomhet