Lengeværende papirløse migranter utsettes for en ureflektert, statlig ignoranse som ikke er til å holde ut for de berørte.
For noen er begrepet «sommerferie» et fremmedord. Et uregistrert antall tusen mennesker lever usynlig og såkalt «ulovlig» i vårt land.
Gjennom flere regjeringers rigiditet har vi fått en varig papirløs underklasse i Norge. Gruppen vokser, med mennesker som har vært her i omkring åtte år eller mer, uten grunnleggende rettigheter, ofte skilt fra familie og uten klare framtidsutsikter. Deres identitet er ikke-eksisterende og ubekreftet av samfunnet, de er uregistrerte, uønsket og ulovlige.
I et medieskapt bilde er de asylsøkerne som blir værende etter endelig avslag, en ulovlig gruppe mennesker som ikke forstår hvordan de skal og bør innordne seg i vårt siviliserte samfunn. Mediene har skapt oppfatningen av den halvkriminelle asylsøkeren, fra en korrupt kultur, som ikke vil innordne seg våre vestlige systemer fordi han ser sitt snitt til å skaffe seg litt av vår rikdom.
Medieskapt oppfatning
Tegn kan tyde på at dette bildet i for stor grad er blitt en premissleverandør for regjeringens virkelighetsoppfatning. Norske myndigheter fraskriver seg ansvaret for papirløse begrunnet i tanken om at det er de selv som har satt seg i en forferdelig situasjon. En slik tanke er ikke på linje med tankegods vi finner i den øvrige sosial- og velferdspolitikken.
Uttrykket «papirløs» ble skapt av Aftenposten i en artikkelserie i 2007. Begrepet har blitt værende og kan gi inntrykk av at alle i denne gruppen mangler identitetspapirer, noe som er feil. Felles for disse menneskene er at de ikke har norske oppholdspapirer. Noen av dem er «ureturnerbare», andre kan returneres men ønsker det ikke. Regjeringen har valgt å kalle dem «personer uten lovlig opphold» eller «returnektere». Svært ulike livssituasjoner er redusert til en juridisk term.
Sterkt voksende antall
Hvor mange papirløse er det i Norge? SSB gjorde en kartlegging for UDI i 2006 der en kom fram til et anslag på 18.196 irregulære innvandrere, herunder cirka 12.000 forhenværende asylsøkere med endelig avslag. Det er grunn til å tro at antallet har økt betydelig de senere årene, med en hardere asylpolitikk og en rekke FN-stridige avslag. Etiopiere og eritreere er en sterkt voksende gruppe, da det i over 20 år ikke har vært mulig å tvangsreturnere denne gruppen. Få av dem har valgt å reise frivillig tilbake til verdens verste regimer.
Maria Amelie ga ansikt til det å være uregistrert og papirløs i Norge, men hovedsaken er at det finnes titusenvis flere. Det å stå fram med sin historie har så mange sikkerhetsmessige implikasjoner. Den offentlige debatten lider derfor av manglende kunnskap om disse menneskene.
Dør sakte i Norge
I Kirkens Bymisjon Oslo møter vi flere papirløse ansikter. «Zareb» er en av dem. Etter å ha oppholdt seg noen år i Norge vil han heller reise hjem til sitt krigsherjede land Sudan. Han sier han heller vil bli skutt i en fysisk krig der enn å dø sakte her. Han har, som mange andre, flyktet uten papirer, og er nå identitetsløs. Derfor er han ikke returnerbar. Han er låst i en limbo-tilværelse der han daglig våkner opp i frykt for å ha mistet forstanden.
Og «Zemar» fra Iran som har konvertert fra islam til kristendom, og står i fare for retur til fengsling og tortur. Med ekstreme utfordringer i dagliglivet på toppen av traumer fra både hjemland og flukt, er han dømt til et liv med høyt trusselnivå på alle kanter. Mannen kan nesten ikke sove.
Arbeidstillatelse og amnesti
Mens regjeringen forhåpentlig arbeider med å bedre rettssikkerheten i utlendingsforvaltningen, samt styrke hensynet til barnets beste, har jeg følgende utfordring:
Papirløse må få arbeidstillatelse. Kartlegg hvor stor gruppen papirløse er blitt i Norge. Gi amnesti til de som ikke kan returneres.
Det vi ser er en ureflektert, statlig diskriminering. På hvilke andre samfunnsområder vil regjeringen godta å utsette voksne og barn for lidelser som kan unngås? Hvis regjeringen fortsetter å ignorere denne gruppen mennesker, mener jeg det er grunn til å spørre hvem som er «de ulovlige».
(Innlegget sto på trykk i Vårt Land 20. august.)