Jeg burde rødmet i ironisk skam, men står her og gråter som en unge

Vi holder hender på tvers av benkeradene. Vi synger «We shall overcome». Jeg burde rødmet i ironisk skam, istedet står jeg her og gråter som en unge.

———————-
Jeg sitter passe langt bak i kirken, helt alene på benkeraden, og lurer på hvorfor jeg er her. Egentlig var jeg på vei til nærmeste café med plass til meg og mac-en min, da jeg nesten snublet over plakaten på kirkeplassen: «Åpen mikrofon. I regi av Kirkens Bymisjon». En plutselig innskytelse. En åpen dør. Skrift på veggen: «Velsignet skal du være ved din inngang. Velsignet skal du være ved din utgang». Det er sånt som står på vegger i våpenhus. Men man trenger ikke lenger våpen for å holde andre på armlengdes avstand. Jeg har mobilen min. Planen var å forlate kirken med intimsonen i behold.

Når noen knuser intimsonen vår

– Hei!

Et smil som ikke kan overses. Et blikk som ikke ser bort i høflighet. Som bare fortsetter. «I love Norway» på T-skjorteryggen. Proppfull av alt han har å fortelle fra benkeraden foran.

– Jeg synger alltid, jeg! Jeg kan synge mye forskjellig. Arier og joik.

Vi nordmenn kjenner det helt fysisk når noen knuser intimsonen vår. Det er en kjærlig skrekk. En søt redsel.

– Og jeg kan mange språk, for jeg har reist så mye. Jeg kan til og med litt kinesisk!
Hun ved siden av ham snur seg og ser på meg. Ser meg opp og ned til jeg tenker at kanskje dette ikke var et åpent arrangement likevel. Kanskje jeg ikke har lov til å være her. Hun snur seg og hvisker noe til «I love Norway». Som fniser. Jeg blir sittende å se inn i bakhodene på de to som representerer de største farene ved å snakke med folk man ikke kjenner: Å bli invadert og å bli avvist.

De byr på det vi har felles

«Ich danke dir, Jesus!» Mikrofonen er fri og scenen er åpen. «Den fyrste song eg høyra fekk, var mor sin song ved vogga». En etter en byr skinnvestene, olajakkene og blondeblusene på det som er viktig. «Takk for Golgata. Jeg blir aldri den samme igjen!»
«Jeg har sosial angst. Så det er ikke så ofte jeg spiller for folk.»

Jeg mørnes. For de byr på det vi har felles. Jakten på mening. Håpet om håp. Gleden og sorgen. «I hold no pride to my name. Cause what once shined bright is now clouded with shame.» «Kyss meg i barten! Hei hei!»

Plutselig et kjent ansikt der oppe bak mikrofonen. Hun på benkeraden foran sier hun skal synge «Skyfall». Jeg folder hendene. En av 2000-tallets vanskeligste og største filmballader. Lukket ansikt. Senket blikk. «This is the end. Hold your breath and count to ten.» Men stemmen åpner seg. Ansiktet åpner seg. Rommet åpner seg. «Let the sky fall. We will stand tall. Face it all together.» Hele kroppen synger. «Skyfall» har aldri vært vakrere.

Hun setter seg taust tilbake på benken. Med et nytt blikk. Jeg innbiller meg at det er det blikket man får når man har vært kald og bevæpnet hele dagen og så har sunget «Skyfall» for en varm og og forsvarsløs forsamling.

Vi finner hverandres hender

Det var siste bidrag. Nå skal vi gjøre det vi alltid gjør før vi bryter opp, sies det fra scenen. Vi skal synge «We shall overcome». Og vi skal holde hverandre i hendene. Jeg er trygg på min tomme benkerad. Ingen sidemenn i sikte. Vi reiser oss. Og så, i det orgelet spiller opp, snur «Skyfall» seg. Med det nye, varme blikket sitt. Hun snur seg og rekker meg hånden. Tvers over benkeraden. Automatisk vender jeg meg bakover og oppdager at det sitter en alene der også. Vi finner hverandres hender.

Der står vi. Vi holder hender på tvers av benkeradene. Vi synger «We shall overcome». Jeg tilhører en generasjon som burde rødmet i ironisk skam over dette. Jeg tilhører et folk med intimsoner som måles i meter. Istedet står jeg her, kanskje nettopp derfor står jeg her, og gråter som en unge.

Velsignet skal du være ved din inngang. Velsignet skal du være ved din utgang. Det er sånt som står på veggen i kirker. Men i dag er det mer enn from dekor.

I dag er det sant.

(Haddy kommer til Åpen mikrofon i Trondheim 26. september – denne gangen som kveldens artist. 14. sept kl. 18.00 er det også Åpen mikrofon i Bymisjonssenteret i Tøyenkirken.)
PS: Innlegget stod på trykk i Dagbladet Magasinet 30.august.

Bystemmer.no er Kirkens Bymisjons blogg, les flere innlegg her: