Plutselig er Fredricia-modellen på alles lepper, det nye mantra er funnet! – man har kommet opp med løsningen på eldreproblemet i en kommune i Danmark (Takk og lov!).
Det er mye bra med Danmark, ikke bare er det et yndet ferieland med liberale holdninger i motsats til vår egen litt strenge pietistiske tradisjon (så kan vi slippe oss fri litt), men de innoverer i eldreomsorgen også. De har allerede gitt oss Lotta-modellen (sykehjem som gjør det mulig og være beboer og lykkelig ved hjelp av rødvin, anledning til å legge seg og stå opp når man selv vil og ingnorering av alt som ligner dokumentasjonskrav). Mange politikere er svake for Lotta – og i Oslo har vi egne Lotta-sykehjem.
Over bekken etter vann?
Og nå får vi Fredricia. Er det rart delegasjon etter delegasjon av myndighetspersoner (og journalister) setter seg på Danskebåten, nyter et glass ”lille”, for så å la seg henrive av danskenes innvasjon i omsorg.
Jeg er med viten og vilje syrlig. Jeg vil nemlig hevde at Fredricia-modellen slett ikke er så ny som de siste ukers diskusjoner og Navarsetes varsel vitner om. Og kunnskapen, tankene, holdningene og verdiene den er tuftet på er levende i Oslo, sikkert på Dovre samt andre små og store kommuner i Norge. Vi vet at aktivitet, fellesskap og mening er avgjørende for opplevelse av trivsel og for å opprettholde god helse. Vi vet at forebyggende arbeid er veien til målet. Vi har erfaringer og modeller hos oss. Problemet er etter min mening politikkutformingen – hva det bevilges penger til og hvordan man innretter tjenestene.
Med riktige vedtak kunne modellens tittel vært; Dovre-modellen, Nesna-modellen, eller Østensjø-modellen.
Å leve livet lengst mulig i eget liv
Fredricia-modellens overordna visjon er; Å leve lengst mulig i eget liv. Det er ingen liten ambisjon, og samtidig en selvsagt ambisjon. Hvem vil ikke leve lengst mulig i eget liv? Kjenner du noen? I Fredricia er alt satt inn på å få gamle ut fra sykehuset, eller å unngå at de kommer dit eller til sykehjemmet. Dette gjøres gjennom massiv rehabiliteringsinnsats/treningsinnsats (gjerne ytt av frivillige).
Grønn Omsorg i storbyen er et dagtilbud for hjemmeboende personer med demens i Oslo, nettopp tuftet på disse verdiene og målene. Gjennom aktivitet og fellesskap erfares mestring, og behov for heldøgns omsorg utsettes for mange av deltakerne. Oslo kommune ser ikke å kunne prioritere videreføring av dette tiltaket. Det finnes flere eksempler på tilsvarende.
Mitt spørmål er da, hva er det i Fredricia-modellen vi tror vi skal få til – som vi ikke får til i de tiltakene som vi allerede har bygd opp? Hva om vi fokuserer litt mer på det vi selv gjør, her og nå – i dag? Kanskje er det ikke så mye grønnere over dammen, eller på andre siden av gjerdet.
Vi har lært, vi kan så mye – utfordringen er å sette dette ut i politisk praksis og satse på det vi ser gjør en forskjell for folk.
Jeg tror på intensjonene i Fredricia-modellen. Og jeg tror løsningene ligger mye nærmere oss enn Danmark. Hva tror du?