Bak en ukjent dør møtte jeg en hverdagshelt som lærte meg kunsten å være gavmild. Samtidig ble jeg konfrontert med mine egne fordummende fordommer.
I forbindelse med TV-aksjonen meldte en gjeng fra Kirkens Bymisjon i Kristiansand seg som bøssebærere. Det var en flott opplevelse å heve blikket fra vår egen virksomhet til det viktige arbeidet Kirkens Nødhjelp gjør for å skaffe rent vann til mennesker i Sudan, Somalia og seks andre land.
Bøssebæring er også en spennende reise i egen by. Et sosiologisk eventyr en vanlig søndagskveld. Du ser bybildet på en annen måte når du ringer på hver dør i et nabolag.
Og det var et stort mangfold som møtte oss. Vi møtte familien rundt middagsbordet som var redde for at vi skulle glemme døra deres – derfor kom sedlene flagrende ut av kjøkkenvinduet som om Onkel Skrues pengebinge var sprengt i lufta. Vi møtte dama på vei til butikken, som rullet ned bilvinduet og bad oss forsyne oss fra lommeboka. Og det var skyggen bak gardinet som ventet med å skru på lyset til vi var på vei bort, eller skrittene bak døra som aldri ble åpnet.
Fordummende fordommer
Etter hvert begynte vi å gjette hvem som ville gi penger. Rekkehusene kom godt ut av gjettingen, men da vi kom til et enklere strøk med mindre leiligheter ble vi mer skeptiske. I ettertid er det flaut å innrømme dette, hvordan gjetteleken så raskt gled over i fordomsfulle blikk.
Hvorfor gjør vi denne tabben så ofte? Heldigvis fikk jeg en skikkelig vekker den kvelden; et møte med en fremmed der jeg nok en gang kjente kraften bak ordene «ingen er bare det du ser».
For bak døra til en av de enkleste leilighetene i Kristiansand, møtte jeg ei dame som sto klar med pengepungen. Hun var dessverre helt blakk, kunne hun fortelle, men hun ville gjerne gi sine siste kroner til de som trenger rent vann. Så vrengte hun pungen og gav fra seg sine siste slanter.
Salig er den som gir av sin fattigdom
For meg har denne ukjente kvinnen blitt ukens helt. Det å gi sine siste kroner for en god sak, har jeg aldri selv maktet å gjøre. Da jeg gikk bort fra døren hennes, var jeg litt skamfull og veldig takknemlig. Jeg var skamfull fordi «gjetteleken» hadde glidd over i slike hverdagslige fordommer som er gift for samfunnet vårt. Og jeg var takknemlig fordi møtet med ukens helt hadde fått meg til å se litt klarere.
Visste du forresten at hennes gavmildhet har et nesten identisk forbilde i Markusevangeliet? Bare hør hva Jesus selv sier:
«Jesus satte seg rett overfor tempelkisten, og han så hvordan folk la penger i den. Mange rike gav mye. Men det kom også en fattig enke; hun la to småmynter, verd noen få øre. Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. For alle de andre gav av sin overflod, men hun gav av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.»
Gavmild når det koster
Som vanlig utfordrer Jesu ord oss til å tenke radikalt nytt. Selvsagt er for eksempel TV-aksjonen avhengig av gavmilde velstående personer – all ære til dem! Men det var faktisk andre som gav mer i kampen for rent vann denne høsten – de som maktet å gi av sin fattigdom.
Spørsmålet jeg selv utfordres av i møte med Jesu ord og den ukjente helten, er dette: Lærer jeg noen gang kunsten å være gavmild også når det koster?