«Hvorfor plasserer alltid tannlegen avtalen min på slutten av dagen?»
I møte med mennesker som lever med hiv-diagnosen, får jeg ofte del i historier om det å bli stigmatisert og forskjellsbehandlet. Ikke bare av folk flest, men også i møte med helsearbeidere og institusjoner som en skulle forvente visste bedre.
Ullent svar
Møtet med tannlegen er et tema som går igjen. Ingen har krav på å vite hvilke sykdommer du har, men som en del av prosedyren spør tannlegen om du bruker medisiner, eller har opplysninger om helsen som kan være relevant for behandlingen. Flere opplyser da om hiv-status og medisinbruk. Dette har også med refusjonsordninger å gjøre.
Det mange da opplever er at avtalen blir flyttet til helt på slutten av dagen. Vi har sammen undret oss over dette, og når noen har våget å spørre får de et ullent svar om at det er av hygieniske årsaker. Underforstått; De må ha tid til å rengjøre kontoret og utstyret etter at en hiv-positiv har vært til behandling.
Hvem andre får sin avtale med tannlegen konsekvent plassert på slutten av dagen?Hva gjør dette med selvbildet, når det ikke fins en eneste god grunn til at det er nødvendig, og at denne pasientgruppen krever spesielle tiltak?
Kirkens Bymisjon arbeider for personer som er berørt av hiv i flere norske byer. I Stavanger har vi i 10 år hatt et møtested i samarbeid med SUS og asylmottak. De som møtes her, representerer den store bredden i befolkningen; i alder, legning, sosial status, nasjonalitet og kjønn. Det de har felles er at de bærer på et kronisk virus som preger og påvirker den enkelte i ulik grad. Verdien av å møte andre i samme situasjon er stor, og de deler både positive og negative erfaringer med hverandre.
Tilnærmet smittefri
Personer som har fått diagnosen og er i vellykket behandling er tilnærmet smittefri. Selv med en ubehandlet virusmengde i blodet er sjansen for smitte ved ubeskyttet samleie lavere enn andre seksuelt overførbare sykdommer, og hiv smitter aldri gjennom kontakt eller spytt. For de fleste vi møter virker behandlingen så bra at de har «ikke identifiserbart virus». Noen er i etablerte forhold og får barn uten fare for å smitte seksualpartner eller barnet. De er i arbeid, utdanning, og lever tilnærmet normale liv, og får god oppfølging fra sykehuset. Men de fleste forteller bare de aller nærmeste om sykdommen. Frykten for avvisning og stigmatisering er stor.
Det er et misforhold mellom deres helse/sykdomsbilde og holdningene de møter i mange sammenhenger. Dette er en stigmatisert pasientgruppe, og det gjør at en må være ekstra bevisst på hvilke signaler en sender.
Hiv er lite smittsomt, sammenliknet med andre seksuelt overførbare sykdommer/blodsmitte. Dette setter praksisen til enkelte tannleger i et underlig lys. Når jeg kommer til tannbehandling, forventer jeg at hygienen er ivaretatt og at utstyret som brukes er rent uavhengig av hvem som var der før meg. Alle skal behandles som om de var potensielle smittebærere, enten det gjelder influensa, hepatitt eller andre sykdommer. Vi hører og om tilsvarende stigmatiserende tiltak i andre sammenhenger, også på sykehus.
Hiv-positive kvinner føder i dag barn uten fare for å smitte barnet, barnets far eller andre. Likevel skjer det at det settes en gul trekant, som betyr smitte, på døra til barselrommet. Når mor ikke har fortalt om sykdommen til alle som kommer på besøk, oppstår det en krevende situasjon.
Åpenhet forebygger
1. desember er den internasjonale Verdens aidsdag. En viktig dag for mennesker som lever med diagnosen her i Norge, og for oppmerksomheten rundt de 35 millioner som lever med hiv i verden.
Tema for årets markering er «Bryt tausheten. Når snakket du sist om hiv?». Antall nysmittede i Norge har holdt seg høyt de siste årene. 233 personer ble nydiagnostisert i 2013, ifølge Folkehelseinstituttet. Lite oppmerksomhet om sykdommen er en viktig årsak.
Mange nysmittede med høy virusmengde og smittsomhet kjenner ikke til sin hiv-status. Kunnskap om smitterisiko og hvordan det er å leve med en kronisk seksuelt overført sykdom skaper trygghet og bidrar til økt åpenhet. Når mange opplever gjentatt stigmatisering bl.a. fra helsearbeidere som burde visst bedre, blir en mindre åpen om hiv-status.
Åpenhet gir økt livskvalitet og forebygger smitte. For å oppnå dette trenger vi trygge og kunnskapsrike helsearbeidere som går foran og skaper rom for åpenhet.
Les også: Kronprinsessen er til stede på solidaritetsmarkering på Verdens aidsdag.
(Denne teksten har også vært på trykk i Stavanger Aftenblad).