Jeg fikk nylig den tragiske beskjeden om at en klient jeg hadde kjent en god stund hadde gått bort. En strålende fyr, men han led av alvorlige psykiske og somatiske helseplager.
Han var en person som nærmest var uten nettverk og pårørende, og jeg fikk ofte høre at vi som jobbet på Gatejuristen, Kirkens Bymisjons rettshjelpskontor for rusavhengige, var som en familie for ham. Der og da tenker man kanskje ikke så mye over det, bare smiler vennlig tilbake og tenker at dette nok er hans måte å uttrykke sin takknemlighet på.
Når man i ettertid får vite at han faktisk nærmest ikke hadde venner og pårørende, begynner man likevel å tenke at han kanskje mente det han sa om at vi var som en familie for ham.
På hans parti
Selv om han ikke var innom oftere enn kanskje et par ganger i måneden, kan det likevel være at han hos oss følte at han ble hørt, og at vi hjalp ham med å tale hans sak når han ikke klarte dette selv.
Kanskje følte han også at det endelig fantes noen som var på hans parti, og at han kunne komme til oss med problemene sine. Nettopp det de fleste av oss har familie og venner til.
Jeg håper vi har hatt en slik funksjon for ham, og jeg liker å tro det også. Det gjør i hvert fall mitt arbeid mye mer meningsfylt.
PS: Vil du støtte Kirkens Bymisjons juleaksjon «Gled en som gruer seg til jul»? Send sms GLEDE til 2490 (80,-). Da gir du to middager. På forhånd tusen takk!