I sin nyttårstale sa statsminister Erna Solberg at flere skal overleve. Ordvalget var knyttet til kreftbehandling, ny kreftbehandling.
Sterke ord. Visjonære ord, kanskje. Helt sikkert et løfte som gir håp for mange. Ved inngangen av året er det lov å ønske og håpe at året som kommer skal bli godt for oss alle.
Takk derfor for dette.
Jeg har i dagene etterpå likevel tenkt mye på disse ordene, og på det som ikke ble sagt. Når flere overlever kreftbehandling, og annen behandling, da blir flere av oss også eldre. Slik vi ønsker.
Skal leve lengre og bedre
Alderdom kan ikke og skal ikke behandles. Et sted stopper overlevelsen. Et godt liv i eldre år betyr for de fleste god helse, men også myndighet og kontroll over eget liv – samt trygghet for at man får omsorg og fellesskap når man trenger det.
Folkehelsemeldingen definerer at Norge skal være på topp tre blant landene i verden hvor man lever lengst. Dessuten skal vi ha flere gode livsår. I praksis betyr det at vi får opprettholde selvstendigheten, uavhengigheten og innflytelsen over livene våre, uavhengig av sykdom og funksjonsnedsettelse.
Vi skal altså ikke bare overleve – vi skal leve. Og vi skal leve gode liv.
Mer frivillighet, mindre offentlig ansvar?
Erna Solbergs nyttårstale hadde en rød tråd: «å gjøre en forskjell». At jeg – du – vi – kan gjøre en forskjell for mennesker rundt oss. I mitt daglige arbeid ser jeg hver dag hvor viktig frivillighet og engasjement er. Men er omsorg og fellesskap en oppgave kun for hver enkelt av oss – og ikke en offentlig oppgave? Hvor går grensen, og blir grenser flyttet nå når fokuset dreies rundt behandling og frivillighet?
Betyr statsministerens ordvalg at helsefremmende og forebyggende arbeid tones ned som offentlig anliggende til fordel for helsebehandling? Ser vi konturene av en innskrenket velferdsstat som garantist for vår alles velferd – og for det gode livet i et livsløpsperspektiv?
Ny retning for velferdsstaten?
Å opprettholde status quo er ikke en opsjon for fremtiden. Vi kommer til å leve lengre. Vi vil leve lengre. Men flere gode livsår handler ikke bare om å overleve. Jeg tror heller ikke det alene kan være et spørsmål om mer frivillighet.
Derfor savner jeg Erna Solbergs visjon for fremtidens velferdsmodell. Og undres på om mangelen på ord om nettopp dette var pekepinnen på en ny retning.
Det er valgår igjen i år. Det betyr at vi ikke bare kan gjøre en forskjell som frivillige – men også ved å delta i samtaler og ordskifter om viktige retningsvalg.
Godt nytt år!