«Derfor har kirken mye å takke Kirkelig Kulturverksted og Erik Hillestad for. Fordi de har skapt uro og bråk. Fordi de har skapt overjordisk skjønnhet. Fordi de har bidratt til å åpne kirkens dører.»
Slik avslutter Kristin Gunnleiksrud Raaum sin kronikk om førtiårsjubilanten Kirkelig Kulturverksted (KKV), som vi kunne lese i avisen Vårt Land og på verdidebatt.no rett etter årsskiftet.
I Kirkens Bymisjon er kultur en viktig del av arbeidet vårt. Ikke alle vet at mange av Kirkens Bymisjons virksomheter og institusjoner har egne kultur- og frivilligledere. Vi har til og med en egen kulturarbeiderskole for de medarbeiderne som jobber med den aldrende delen av befolkningen. «Aldring og Kultur» heter den avdelingen i Kirkens Bymisjon. Der driver vi sykehjem og eldresenter, omsorgsboliger og nettverksarbeid for eldre, skriveprosjekter, dagtilbud på Skjerven Gård i Maridalen, samt en egen frivilligsentral. For å nevne noe.
Kreativt mot og kriblende utålmodighet
Det går en rød tråd fra førtiåringen KKV til dagens kulturarbeid i Kirkens Bymisjon. KKV ble til i forlengelsen av Kirkens Bymisjon (den gang Oslo Indremisjon). Jeg forestiller meg at det var mye kreativt mot og kriblende utålmodighet som lå bak. Engasjerte mennesker som både ville og våget å utfordre kirkelige uttrykk, tradisjoner og samværsformer. Kirka er til for folket, og ikke omvent. Kontinuerlig endring er nødvendig for å være inkluderende i et samfunn som aldri er slik det var i går.
KKV og Kirkens Bymisjon er to nære slektninger i det kirkelige landskapet. Inkludering, brobygging og tillit er verdier som begge strekker seg etter. Det kirkelige kulturelle og sosiale arbeidet henger sammen, og er helt sentrale deler av det å være kirke.
Kultur som utfordrer og provoserer
Kultur er mye mer enn kos og hygge! Ikke et vondt ord om kos og hygge, men i tillegg til det vakre og behagelige, kan kulturen utfordre og provosere, skyve og dra i oss, få oss til å løfte blikket og oppdage nye sider ved tilværelsen, gjøre spake stemmer hørbare, og ropende mennesker lyttende. Kultur kan ha den virkningen på oss, at vi oppdager hverandre. Eller at vi ser oss selv i et nytt lys. Når vi i Kirkens Bymisjon satser så tungt på kulturarbeid i møte med mennesker med demens-sykdom, er det fordi kultur minner oss om hvem vi er.
Erik Hillestad, som har ledet KKV gjennom alle de førti årene, (førtiårs-jubileet var i 2014,) er en kreativt urolig mann. Da Ellen Sofie Hovland nylig fikk spellemannpris for plata «Skandinavisk sjel», med Erik Hillestad selv som produsent, nøyde han seg ikke med å feire prisen. Umiddelbart fikk han behov for å kritisere spellemann-forestillingen, nettopp fordi den ikke tar hensyn til at musikk er mye mer enn underholdning. Typisk Hillestad og KKV.
Fortjener mer spalteplass
Jeg vil gjerne slutte meg til Kristin Gunnleiksrud Raaums takksigelser til KKV og Erik Hillestad for 40 års kreativ, skapende kraft! Og la meg føye til, som jeg vet Erik Hillestad selv ville gjort, at KKV består av en hel gjeng med kompetente, kreativt skapende mennesker som strekker segt utrolig langt for at arbeidet skal lykkes og for at formålet skal nås. Tusen takk! Både musikkutgivelsene, den helt spesielle scenen Kulturkirken Jacob og en lang liste med utsmykkingsoppdrag og kunst i kirker og andre hellige rom, taler for seg selv. Når det gjelder Kulturkirken Jakob, fortjener den mer spalteplass i denne bloggen. Det vil jeg komme tilbake til i løpet av våren.
Vi trenger alt vi kan få til av brobygging og tillitsskapende arbeid i 2015. KKV og Kirkens Bymisjon har ambisjon om å bidra til dette, med ulike innfallsvinkler. KKV jobber mye internasjonalt. Kirkens Bymisjon driver sitt arbeid i Norge. Noen ganger møtes vi i felles prosjekter som for eksempel «Musikken er mitt fedreland» og «Katedral for tapte drømmer». Eller i «Hellige natt – jul i Skippergata» der Ole Paus sammen med gjestene på bymisjonskafeen Møtestedet gir julefortellingen et tidsaktuelt og upolert uttrykk.
Formålet – ikke økonomien
Når jeg skryter av det arbeidet som KKVs medarbeidere gjør, vil jeg samtidig understreke, så ingen er i tvil, at Kirkens Bymisjon i Oslo eier en andel av KKV, og at undertegnede derfor for tiden er KKVs styreleder. Det er en svært givende oppgave, men også ganske utfordrende – i en tid da alle forventer at musikk skal være nesten gratis tilgjengelig. Da er det ikke lett å få driften til å gå rundt økonomisk. Det er med andre ord på grunn av formålet, og ikke på grunn av økonomien, at Kirkens Bymisjon og KKV fortsatt holder sammen etter 40 år.
Jeg er overbevist om at det er bruk for begge også i tiden som kommer.