Mange reiser langt avgårde for å oppleve noe annet og fremmed – men da kalles det eksotisk. Når det skjer i egen by kalles det truende.
Jeg var innom et av Kirkens Bymisjons arbeidstiltak for å si godt nytt år og god helg. Jeg stresset med fristen som hang over meg, og spurte rett ut: hva skal jeg skrive om i februarnummeret av Sorgenfri (gatemagasin i Trondheim)?
«Toleranse», ble foreslått.
«Ja, men i forhold til hva?», svarte jeg.
Vi hadde akkurat kikka ut på plassen utenfor Vår Frue, Kirkens Bymisjons åpne kirke som er et fantastisk møtested midt i hjertet av Trondheim. Der stod det en flokk og røyka. Vi kunne på 50 meters hold se ei flaske som gikk rundt. Toleranse i forhold til at de som skal inn i kirka må gjennom en røyksky? Eller at noen ikke ser ut til å bry seg om forbudet mot drikking på offentlig sted? Og så visste vi samtidig at dette var folk som det var lett å få en hyggelig prat med. Og det at de står der, viser også at kirka er åpen for alle.
«Er det rart folk blir litt redde for det fremmede», spurte en mann i rommet og nikket ut mot plassen, og fortsatte: «Jeg er opptatt av fremmedfrykt, xenofobi. Det tenker jeg mye på. Og jeg tenker på at mange reiser langt avgårde for å oppleve noe annet og fremmed – men da kalles det eksotisk. Ikke fremmed og truende. Det eksotiske er jo rett uttafor stuedøra di. Det er jo her i byen. Som antropolog tenker jeg at byen inneholder mange stammer, det er mange sub-kulturer. De kan være neste usynlige, men de er der. Folk kunne godt ha sin egen by som forskningsprojekt. Kanskje blei det mindre fordommer da?»
Vi begynte å nærme oss noe. Vi dvelte litt ved fordommer. Hvordan fordommer næres av det at man ikke kjenner noen eller noe. At det er ukjent. Og at det fører til fremmedfrykt. At man snur ryggen til. Og unngår å bli kjent med og dermed går glipp av noe som kunne vært bra.
Kunne vi kanskje foreslå et aldri så lite nyttårsforsett, sjøl om det er februar? Tross alt mye igjen av året. Et forsett om å bli bedre kjent med menneskene, eller stammene i egen by? Ikke bare være nysgjerrig og interessert og vitebegjærlig når vi er ute og reiser. Men være nysgjerrige også her heime. Prøve å se bakom, bli bedre kjent med noe eller noen som har vært ukjent. Prøve å finne en uoppdaga stamme.
Vi kikka ut på plassen igjen. Jo, Vår Frues stamme fins. Vi kjenner oss som del av den. Vi hører til der. En sammensatt flokk.
Og vi vil gjerne at noen er nysgjerrige på oss.
PS: Teksten stod først på trykk i februarnummeret av gatamagasinet Sorgenfri, men er noe redigert her.