Regjeringen ville gjøre det ulovlig å be om hjelp og vise medmenneskelighet. Da våknet instinktene i oss.
Livet er dypt urettferdig. De fleste i vår rike virkelighet har gode, trygge jobber. Vi har varme hus å bo i, og vi kan spise og drikke så mye vi vil. Vi dusjer mer enn kroppen har godt av…
Hver dag tvinges vi til å møte en annen virkelighet. På fortauet passerer vi tiggeren som sitter der med koppen i håp om at noen vil stoppe opp. Noen bøyer seg endatil ned og tør å se inn i øynene til et medmenneske som er prisgitt de passerendes forvaltning av sin overflod.
Når to par øyne møtes
Urettferdigheten kjennes på en måte enda verre når vi møter den fattiges øyne. Men vår menneskelighet fornyes når vi kjenner på vår medmenneskelighet. Myntene vi slipper fra oss i koppen betyr en liten – og ikke uvesentlig – materiell forskjell for mottageren. Og den minner oss som givere om vår forpliktelse som mennesker.
Ethvert menneske fortjener å møtes i øyehøyde! Når to par øyne møtes i den virkeligheten vi deler, knyttes det usynlige båndet ved å være to sentrale mennesker i den verdensvide slekten vi alle er en del av.
Medvirkning er medmenneskelighet
Regjeringen ønsket også å kriminalisere medvirkning til tigging. Slik ble det heldigvis ikke. Det var et «kriminelt dårlig» forslag! Det eneste som regjeringen ikke ville kriminalisere var å gi til tiggere. Og hvorfor ville de ikke forby det?
Jo, da ville alle forstått hvor umulig regjeringens prosjekt er. Ingenting kan hindre oss i ønske å være noe for andre, bidra der vi kan – og gi en slant hit og dit i ny og ne. Forbys det, vil instinktene i oss protestere.
Det rykket i kroppen da medvirkning til tigging skulle forbys. Medvirkning er kanskje et godt ord i juridisk språkbruk når lovverk skal utformes. Men medvirkning i denne sammenhengen kan rett og slett ikke forbys. For hva annet er slik medvirkning enn nettopp medmenneskelighet. Og den kan bare ikke forbys, heldigvis.
Det er lov å være god!
Les også: