I dag, 6. februar, er det samefolkets dag, eller som dagen også er kalt: samenes nasjonaldag. Gratulerer!
Jeg bor og jobber i det som omtales som landets største samiske kommune, Oslo. Organisasjonen jeg jobber i har 1200 ansatte og 1500 frivillige medarbeidere. Hvor mange samiske medarbeidere vi har, har jeg ikke peiling på. Og godt er det. Vi deler heldigvis ikke medarbeidere inn etter etnisitet og opphav. Trolig er det ganske mange samer ansatt i Kirkens Bymisjon. Jeg har et håp om at vi alle kan være stolte over vårt opphav, enten vi er mer eller mindre samiske, eller det er andre opphav, kulturer og gener som dominerer i min kropp og identitet.
Opphav og identitet
Dessuten er det kompliserte greier det der, hva jeg og andre egentlig er – når vi snakker om opphav og identitet. I min familie er det mange med større eller mindre andeler samisk blod i årene, eller samiske gener i kroppen. Mine barn, for eksempel. Genetikk og blodsbånd er én av flere mulige innfallsvinkler til hvem vi er.
Opplevelsen av identitet er en annen. Hva definerer vi oss selv som? Hvor sterk samisk identitet skal det til for å kalle seg samisk, eller for å være samisk? Enda en annen innfallsvinkel kan være hvem som er tradisjonsbærere og som viderefører klesdrakt, kultur og andre uttrykk for tradisjon. Jeg er ikke antropolog eller folklorist, og jeg skal overlate til andre å teoretisere rundt opphav og identitet.
Vær stolt av din opprinnelse!
Langs kysten på Vestlandet, der jeg selv har mitt opphav, har det til alle tider vært stor utreise og innreise. Seilskuter har havarert, sjømenn har blitt akterutseilt, og oljeindustrien har i nyere tid skapt et internasjonalt miljø som i neste omgang har bidratt til mange spennende varianter av opphav og identitet. Hvor mye spansk eller portugisisk sjømannsblod vi har i årene, er det ingen som vet. Dessuten er store deler av min familie bosatt i USA, Canada eller Australia, etter utvandring for snart hundre år siden. Det er mye spennende opphav og identitet i de delene av familien også, særlig nå, noen generasjoner senere.
Enten en er samisk på den ene eller andre måten, i den store eller lille brøken: Gratulerer med dagen! Det er godt å være stolt av sin opprinnelse og sine formødre og –fedre. Og så er det godt at vi på samfunnsnivå ikke ser hverandre først og fremst som den ene eller andre kategorien, men som likeverdige mennesker som har det aller meste felles.
Ingen stolt historie
Vi vet at historien, når det gjelder hvordan vi i Norge har evnet å møte og inkludere minoriteter og urfolk, ikke er en stolt historie. Den samiske befolkningen har dessverre kjent dette på kroppen, gjennom tvangsfornorsking og diskriminering.
Andre minoriteter har egne erfaringer av diskriminering. Romani, rom, jøder, kvener og skogfinner er de nasjonale minoritetene i Norge. Jeg aner ikke hvor mange fra disse minoritetene som er medarbeidere i Kirkens Bymisjon, men jeg håper det er en del. Samefolkets dag er en god dag for å minne hverandre om at det er godt for hver enkelt å være stolt av sitt opphav, og det er godt for et samfunn først og fremst å legge vekt på at alle er likeverdige mennesker, uavhengig av opphav.
Gratulerer med dagen!