Gjennom mine 13 rusfrie år har jeg fått mye skryt for reisen jeg har gjort. Det varmer. Likevel er det noen ting som forblir i skyggen. Ensomheten jeg bærer på.
Det tok meg ni måneder å bli nykter. Jeg hadde abstinenser. Det føltes som å være i skjærsilden med kramper, feber og hodepine. Mens det sto på, ville jeg ofte gi opp, men avhengigheten var også et helvete jeg ikke lengre tålte.
Jeg satte meg ett mål; jeg skulle trosse torturen abstinensene gav, og kvitte meg med rusen for godt. Nå har jeg vært rusfri i 13 år. Det er jeg stolt over, men det har pokker meg vært ensomt også.
På bar bakke
Med rusen mistet jeg nettverket og vennene jeg hadde hatt gjennom de siste 25 årene. Jeg sto på bar bakke foran en by som pulserte. Jeg kjente ikke tempoet, jeg kjente ikke alle disse folkene som banet seg vei fra et sted til et annet.
Tidligere hadde byen vært kulisser og skjulesteder. Folkene var gjerne skygger som ga en krone eller to til en narkoman i forbifarten. Nå skulle jeg følge tempoet deres, nå skulle jeg bli kjent med byen og borgerne. Jeg skulle bli en del av samfunnet. Dette var mer skremmende enn å sitte på fortauet og be en forbipasserende om en slant.
Vanskelig å få venner
Jeg fant et rusfritt nettverk. Jeg begynte å jobbe som frivillig. Ting tok tid, men jeg var sta. Sakte men sikkert ble jeg kjent med tempoet og byens puls. Nå har jeg jobb og får betale skatt til samfunnet. Jeg deltar og bidrar. Jeg står opp om morgenen og har noe å gå til. Det er en god følelse å vite at det er noen som venter meg på jobb.
Arbeidstimene går fort. Klokken fire takker vi hverandre for en fin dag. Kollegene mine skal hjem til familie og fritidsinteresser. Jeg skal hjem, til ensomheten. For hva skulle jeg ellers ha tatt meg til? Jeg kjenner ikke noen jeg har felles interesser med. Det er vanskelig å gå ut og ordne seg nye venner.
Unnskyldninger og bekymringer
Ensomheten møter jeg i stuen hjemme. Jeg griper automatisk tak i fjernkontrollen, og slenger meg på sofaen. Det er som å skru på de gale tankene. Jeg vet at hvis ikke jeg ringer til noen i kveld, er det ingen som ringer meg. Sorgen kommer. Stemmene fra TV er det eneste som fyller rommet.
Etter klokken fire har jeg ingen å lufte tanker med. Unnskyldningen min har vært at jeg er sliten etter jobb. Jeg sier til meg selv at når klokken er syv, gidder jeg ikke gå ut. Det har vært en dårlig unnskyldning for ikke å tørre møte redselen. Jeg er redd for å bli avvist. For tenk om jeg tar initiativ og prøver kontakte noen, men ikke de liker meg?
Det handler om å tørre
Etter 13 rusfrie år med ensomme rutiner, har jeg endelig begynt å snakke høyt om plagene mine. Tankene spinner mindre på sofaen, og jeg har blitt overbevist om at tankene mine kan bli veldig vonde hvis ikke jeg tar tak. Det kan være farlig.
Nå tenker jeg at jeg må gjøre noe for å overvinne frykten for å bli avvist. Hvis jeg vil krympe ensomheten, må jeg utfordre meg selv. Reisen min til et rusfritt liv har vært lang, nå handler det om å tørre å ta den videre.
PS: Jeg holder foredrag om mine erfaringer og min historie. Les bl.a om foredraget jeg holdt for PwC her, og kontakt Kristin Heger om din bedrift ønsker besøk av meg (Tlf: 97 70 21 70, epost: kristin.heger@safir-oslo.no). Inntektene går uavkortet til SAFIR – senter for frivillig innsats i rusfeltet.
Les også: