Det var like før månen skulle dekke sola. Bare minutter før. Dørene til krematoriets seremonirom stod åpne. De siste sørgende kom inn i det vakre, pynta rommet.
Sakte. Avventende. Vi visste hva som var i ferde med å skje der ute, selv om forholdene ikke var optimale, for skyene dreiv. Og vi visste hva vi skulle i gang med. En avskjed. En siste avskjed.
Og idet månen hadde passert sola, denne korte passasjen som kasta en skygge inn på oss og våre grå ansikter – kom de første tonene fra pianoet. Vi var i gang. Rommet var heilt fullt. Noen måtte stå. Men de stod gjerne. For å vise en savna venn den siste ære. Eller vise medfølelse i sorgen. Dele sorgen.
Jeg så ut over forsamlinga av sørgende. Den var sammensatt. Jeg så familien jeg hadde hatt kontakt med. Der satt også familiemedlemmer jeg bare visste navn på, hadde hørt om og hørt om deres minner og felles historie gjennom noen andre. Jeg kjente på ansvaret, ba ei stille bønn om at dette måtte bli verdig og rett. At dette måtte bli ei stund som blei til hjelp. Hjelp til å ta farvel, hjelp til å komme videre, hjelp til å forsone seg med alt det tapte.
Vi sang «Blott en dag» og kvilte i de gamle ordene av Lina Sandell – «et øyeblikk i gangen». Og vi visste det var sånn. At livet kommer til oss som et øyeblikk i gangen. Og da var dette også et øyeblikk. Denne stunda kom til oss, og vi kunne være i den: «Til din dag skal og din styrke være.» Noe bærer. Pianisten hjalp oss med pusten, vi kunne synge i takt med sakte, nesten prøvende hjerteslag. Det bar.
Lyset falt skrått inn på åpne ansikter, øyne hvor tårer pressa på, lyste opp hender som fant støtte i hverandre. Ei arm trøstende over ei skulder. Jeg så ansikter jeg kjente fra forskjellige sammenhenger, men for første gang i samme rom. Ved avskjeden blei bildet komplett. Her var de alle.
Blomsterhilsnene viste at han vi var samla til avskjed for, var savna av mange. Og etter minnetalen kom de fram. Fra fotball-laget Hveita United. Som hadde mista en solid mann i støtteapparatet. Og en nær venn, en som hadde muntra opp så mange. Vært en venn. Muntre replikker blei gjentatt, forsamlinga humra. Ja, sånn var det – da han var blant oss. Nå var noe borte. Noen borte. Han. Og en etter en kom spillerne fram og la på ei rose, en siste hilsen. La handa på kistelokket, bøyde hodet. Fra arbeidsplassen blei det sagt at han ville bli huska for lyset i blikket. Denne mannen hadde holdt mørket for seg sjøl. Enda flere kom fram med roser, ville hedre mannen. Men også nå ønske han fred fra livskampen.
«Det eneste du ønska deg var en solskinnsdag» – tydeligere kunne det ikke sies, enn gjennom Bjørn Eidsvågs uendelig såre tekst. Vi blei samla som i ett stort sukk under sangen, en siste hilsen fra søskenflokken. Våre egne liv steig fram i sangen. Hvem ønsker seg ikke «en problemfri time i gode venners lag»? Drømmene er de samme, om enn livet farer forskjellig med oss. Hvem ønsker seg ikke bare en solskinnsdag?
Jeg kikka ut, solformørkinga var over. Det var blitt heilt grått. Sola var gått ned for siste gang for han vi var samla ved kista til. Men vi kunne samle drømmene våre sammen igjen. «Å leva det er å elska». Ja, det er det. Vi trenger ikke mer. Men det er også det vi trenger. At våre hjerter banker for noen. At noens hjerte banker for oss. Det stod tydelig i ansiktene våre. Det satt i kroppene. Erkjennelsen var tydelig – som en felles kropp.
Den felles kroppen løste seg opp. Gikk sakte ut. Ut i det grå. Ingen skyfri himmel.
Teksten stod også på trykk i Adressa, 24.mars
Bystemmer er Kirkens Bymisjons blogg, les flere innlegg:
- — «Ingen ønsker tiden med korridorpasienter tilbake, men altfor få spør om hvor pasientene på gangen ble av»
- — «Gjennom mine 13 rusfrie år har jeg fått mye skryt for reisen jeg har gjort. Det varmer. Likevel er det noen ting som forblir i skyggen. Ensomheten jeg bærer på»
- — Prosjekt: tilbake til livet