John føler ikke livet på vent er verdt noe: «Det er psykisk tortur, jeg mister hodet.» I dagens 1.mai-tog går jeg for John med parolen «Gi papirløse arbeidstillatelse!». Her forteller jeg hvorfor.
1. mai! Arbeidernes dag, en kampdag, en festdag og ikke minst et symbol på arbeiderbevegelsens styrke. La det også være en solidaritetsdag. For ikke alle får jobbe i Norge.
Tilby meningsfull aktivitet
En av dem er John. For ham ble et liv uten arbeid, et liv uten mening. John er papirløs. Han har fått avslag på sin søknad om asyl, og forsøkt å returnere til sitt hjemland uten å lykkes. Nå bor han i Oslo. Uten fast inntekt, uten postadresse, uten et hjem.
Verst, sier han, er at han har for mye tid. Tiden blir fylt med bekymringer for situasjonen. John føler ikke livet på vent er verdt noe. «Det er psykisk tortur. Jeg mister hodet.»
Mangel på aktivitet kan forsterke følelsen av at livsfundamentet svikter. På et tidspunkt maktet han ikke mer. En dag fant konen ham bevisstløs. Hun fikk ringt ambulanse i tide. Denne gangen gikk det bra.
Hvorfor må papirløse migranter settes til å være passive? Mange flykter fra asylmottak, flere går under jorden. Noen livnærer seg på svart arbeid. Papirløse i Norge er ikke en homogen gruppe. Alle mennesker, også papirløse, trenger imidlertid meningsfylt aktivitet og penger til mat. De har flyktet fra sitt hjemland. De er fremdeles på flukt mens de er på vent i Norge.
1. mai i solidaritet
Alt John ber om er trygghet. Å være på vent føles fengslende. John savner å føle seg nyttig. Han savner å fylle tiden sin med noe meningsfylt. La arbeidernes dag også være en solidaritetsdag! På Batteriets paroler i år står det;
- Gi papirløse arbeidstillatelse!
- Tilby meningsfull aktivitet!
- Ja til respekt, rettferdighet og omsorg i landet vårt!
Ingen mennesker er ulovlige. Jeg jobber et sted der vi tror alle mennesker kan bidra i samfunnet, også John, som føler seg fengslet. Det går jeg for i dag.
Bystemmer er Kirkens Bymisjons blogg, les flere innlegg her:
- — «I bunnen av containeren ligger Siri, utestengt fra byens boligtiltak, kastet ut av legevakten og utvist fra Oslo sentrum. Fra verden. Hun er forbudt». Les videre »»
- — «Jeg har ikke ord for angsten min, eller for at jeg er sulten, tørst eller har vondt. Jeg bruker andre språk. Som å kaste ting rundt meg. Er det plass til det i samfunnet?» Les videre »»
- — «Jan var redd for døden, men ikke for å dø. Jan var redd for at ingen skulle vite at han var død.» Les videre »»