Det er aprilvakker onsdag, og et turfølge samler seg utenfor kontorvinduet mitt. Gågruppe er den «dølle» tittelen i aktivitetsprogrammet. Misvisende også – for halve gjengen har rullestol. Men tur er målet, og Botanisk have i vårskrud er terrenget.
Turfølget er usentimentalt og praktisk i gang med å fordele ansvar for rullestoltrilling og transport, mens jeg må ta meg en blunkepause – beveget av utsynet til det som skjer fremfor meg.
Det er ingen ansatte å se. De er inne i Kirkens Bymisjons leiligheter for eldre, Kampen Omsorg+, og driver med andre ting.
De som bidrar
Her er en datter i begynnelsen av 20-årene som har gitt sin mor i bursdagsgave å være frivillige sammen.
Her er en ung, brasiliansk kvinne, som med en aura av sambaenergi danner naturlig fortropp.
Bakerst lunter han alle spør etter, mannen fra Somalia og Telemark som er i ferd med å ratte inn en stor skrens fra ungdomsårene. Hans frivilliginnsats spenner fra altmuligmann for beboerne, til oppfølgingsansvar for ungdomsprosjektene som foregår på Omsorg+arenaen.
I dag er Shiva med, 17-åringen som er så trøtt av skolen at hun må få gjøre noe nyttig andre steder noen timer i uka. Shiva triller sin nye venninne Eva, for de to har funnet en tone.
Eva kom flyttende til Kampen Omsorg+ i vinter. Dårlig helse har lukket henne inne i to år. Nå lar hun seg trille. Evas innsats i turfølget er avgjørende, for frivillighet er ikke å motta – men å delta.
Norge går fra olje til muskelkraft
Som nasjon forberedes vi for tiden på at velferdsstatens energitilførsel må vendes fra oljeressurser til muskelkraft. Det blir tydelig når man skriver søkeordet «frivillighet» i Folkehelsemeldingen «Mestring og muligheter» ( Meld. St. 19 (2014-2015). Det gir nemlig 24 treff.
Vi som arbeider mye med frivillighet kan kjenne avmakt i møte med politikernes optimisme på vegne av frivilligheten, særlig når den er uklart definert og oppgavene høyt dimensjonert.
Men denne bloggteksten har ingen annen brodd enn å fortelle at jeg en vårdag i april fikk øye på Folkehelsemeldingens mikronivå utenfor kontorvinduet. Det var flott utsikt!
Det var fargerikt – muligens noe annerledes enn forventet – og det så ut som følget med en gjensidig glede beveget seg mot parken.
Les også: