Ei fortvila mor kasta seg på gulvet og ropte i desperasjon. Hun hadde akkurat fått vite av sin saksbehandler at hun ikke kunne få utbetalt penger til mat og klær. Hun hadde kommet for sent til møtet.
Hun ropte til Gud på et språk som saksbehandleren ikke forsto. Et språk som var hennes hjertespråk og morsmål, det eneste språket hun kunne kommunisere med Gud på.
Hun ba om at Gud måtte gi henne styrke til å finne mat og klær til sine fem barn, hun ba om å få leve som et menneske – og ikke som et dyr. Til saksbehandleren ropte hun på gebrokkent norsk; er jeg et menneske eller er jeg et dyr?
Det fremmede språket gjorde saksbehandleren redd. Hun oppfattet språket som truende og anmeldte saken til politiet, som kom umiddelbart. Politimannen truet den bedende kvinnen med å melde fra til Barnevernet. Han mente at hennes lille sønn som var med, kunne påvirkes negativt av hennes “truende språkoppførsel”, altså hennes hjerte- og gudsspråk.
Sønnen var syk, de hadde vært hos legen den morgenen – det var også grunnen til at mor kom for sent til møtet.
Ville rømme fra Norge
Morens kunnskap om Barnevernet dreide seg kun om én ting: Barnevernet tar barn. Ingen hadde noen gang fortalt henne på en troverdig måte at Barnevernet kunne veilede og gi støttende tjenester når livssituasjonen er tøff. Det lød heller ikke som et tilbud om hjelp da politiet “truet” med Barnevernet, snarere som en advarsel om et straffende Barnevern.
Morens første innskytelse var å ta med seg barna sine og rømme fra Norge tilbake til sitt hjemland, om enn i krig, sult og fattigdom. Der hadde hun familie og venner. Hun ville bare konsultere noen hun kunne betro seg til først.
Det var da hun oppsøkte en såkalt flerkulturell brobygger på Kirkens Bymisjons flerkulturelle senter for helse, dialog og utvikling, PMV. Brobyggeren hadde tid. Hun forsto hennes hjertespråk, fortvilelse og engstelse. Brobyggerens ansikt var trygt og gjenkjennelig. Hun visste hva det betydde når man stilte spørsmål som «er jeg et menneske eller et dyr?».
«Før du reiser til hjemlandet kan vi forsøke en dialog med både saksbehandleren, politiet og Barnevernet» foreslo brobyggeren.
Les også: Minoritetskvinner bygger bro til Barnevernet
Møtt med respekt
Dialog med myndigheter var både fremmed og skremmende, men kvinnen følte seg møtt med respekt av brobyggeren. Dialogmøtet kom i stand. Saksbehandleren sa at hun ble skremt av det fremmede språket, og følte seg truet når kvinnen ropte.
Brobyggeren kunne forklare at spørsmålet «er jeg et menneske eller et dyr» er et uttrykk for fortvilelse på deres morsmål, en desperat bønn til Gud. I samråd med Barnevernet tilbød brobyggeren hjelp for å tilrettelegge for at de fem barna skulle kunne vokse opp i trygge rammer hos mor.
Kvinnen reiste ikke til hjemlandet, hun har sitt hjem i Oslo sammen med sine fem barn. Hun fant sitt gjenkjennende hjemland i en brobyggers ansikt og hjertespråk. Gjennom det ble hun møtt med verdighet, styrket i troen på sitt menneskeverd.
Les også: