Jeg skulle sove ute i en paviljong i parken, på rekke sammen med tilreisende EØS-borgere, og spørsmålene svirret i hodet: Vil jeg føle meg velkommen, vil jeg være trygg, hva vil de tenke?
Jeg var heldig med dagen; det var en varm natt, det regnet ikke og jeg hadde med meg en kollega som tok meg med inn i fellesskapet.
For akkurat det var førsteinntrykket: fellesskapet. Fellesskap i rutiner, hvem som ligger hvor, samtalene og røyken før leggetid, hvem som hentet kaffe osv. Det er jo klart de trenger fellesskapet når de alltid er på lånt grunn. Tryggheten i fellesskapet er jo alt de har når de er på reise så store deler av livet.
Min kollega og jeg ble liggende å prate lenge om hvordan verden så ut fra gulvet i paviljongen i parken. Lyden av bilene i byen, snorkingen, fulle folk på vei hjem fra byen, fuglene som smatt frem og tilbake. Kollegaen min vet mye mer om dette enn meg, og kunne fortelle om netter som var langt mindre behagelige, når temperaturen kryper ned mot 15 kuldegrader og alt man har er vått eller fryst. Når man våkner av at håret er fryst fast til gulvet og man virkelig må passe på hverandre for å overleve.
Heldigvis slipper jeg å oppleve det, men jeg får en voldsom respekt for mennesker som takler et liv fylt av kamp for overlevelse og anerkjennelse – uten å slutte å kjempe.
Det siste bildet jeg fikk før jeg rullet sammen soveposen og gikk på jobb, var paret som lå ved siden av meg. Han som med en sløv kjøkkensaks forsøkte å klippe neglene på føttene hennes og smøre litt sår hud, slik at hun skulle ha litt mindre vondt i føttene gjennom dagen. De trengte hverandre og hadde hverandre.
Jeg hadde bare én natt på lånt grunn, men ble tatt godt imot. De ryddet plass til meg og soveposen min. De hadde plass til meg i sitt fellesskap. Har vi plass til dem?
Bystemmer er Kirkens Bymisjons blogg, les flere innlegg:
— «For første gang på lang tid møter vi sult i norske gater.»
— «Med «fiendtlig arkitektur» blir byen vår mindre åpen for alle.»
— «Dette vil vi i Kirkens Bymisjon at du skal vite om tigging i gatene våre.»