Det skjedde noe da jeg så min egen biologiske far bli full i Syden. Jeg husker det klart som dagen, selv om jeg snart er førti år. Følelsen er lik, og den kommer tilbake.
Mamma og jeg bodde i rekkehus da jeg vokste opp, tett i tett med andre familier og mange barn. Stua vår var i andre etasje, vi hadde en gyngestol i et hjørne ved vinduene ut mot inngangen. Noen kvelder satt jeg på fanget til mamma i gyngestolen. Jeg var redd, lei meg og trist. Mamma var også det. Det var en mann på utsiden, som var sint. Han fikk ikke komme inn. Jeg husker vi hadde et tørkestativ foran huset, et sånt som er festet i bakken. Jeg husker at den sinna mannen rev det opp.
Jeg minnes at nabodama ville at jeg skulle komme inn dit, jeg vet ikke om jeg gjorde det. Kanskje ventet jeg der til tante og onkel hentet meg? Det husker jeg heller ikke. Det jeg husker er gyngestolen, mammas fang, følelsene og denne sinna, rusa mannen.
Mamma, pappa og jeg på solferie
Mine foreldre skilte seg før jeg var to år. Jeg er oppvokst hos min mamma. I det store og hele hadde jeg en fin barndom, med mange trygge og gode omsorgspersoner rundt meg.
Min biologiske far var alkoholiker. Ikke i den forstand at han ikke var i jobb – men han drakk. I årene fra de skilte seg og frem til jeg gikk i tredje klasse, så var kontakten med pappa kun sporadisk. Da jeg gikk i tredje klasse på barneskolen skulle vi til Syden; mamma, pappa og jeg. Det var i utgangspunktet stas! Men en kveld vi var på restaurant drakk pappa litt mer enn han burde gjort. Han ble kanskje full? Jeg husker at han ble en annen enn han hadde vært de andre kveldene. Han var ikke sint, bare forandret.
Da vi kom tilbake på soverommet, satte jeg meg i en stol og gråt. Mye. På restauranten forstod jeg at det var pappaen min som hadde vært den sinna mannen. Kanskje burde jeg skjønt og visst tidligere, mulig jeg egentlig også gjorde det, allikevel gikk det aldri helt opp for meg før den kvelden.
Fortsatt husker jeg øyeblikket, klart som dagen, selv om jeg nå er snart førti år. Følelsen er lik, og den kommer tilbake. Den blir ikke borte. Den sinna mannen var min pappa.
Når barn er til stede
Hendelser kan oppleves veldig forskjellig for barn og voksne. Historien blir annerledes, minnene blir annerledes – selv om vi opplevde akkurat det samme. Og foreldres alkoholinntak virker inn på barna. Jeg ønsker ikke å moralisere, det har jeg ingen rett til, men jeg brenner for at hver og en av oss tenker mer over hva vi gjør med barn til stede. Når går selskap over til å bli en fest? Hvor går grensen? Er det ett glass, to glass eller tre glass? Det kan ikke jeg svare på. Men jeg synes barna dine fortjener at du tenker over det.