For noen måneder siden fikk jeg en litt annerledes telefon fra en mann som virket rådvill og fortvilet. Samtalen endret seg raskt til en form for avhør av meg: om jeg var vant til å snakke med folk med problemer, om jeg hadde taushetsplikt, om Kirkens Bymisjon hjelper mennesker med problemer.
Etter å ha svart rimelig troverdig for meg, ville denne mannen snakke med meg. Så vi ble enige om å møtes på et nøytralt sted, men før telefonsamtalen ble avsluttet, ville mannen ha en siste forsikring om at jeg holdt på min taushetsplikt. ”Du sier vel ingenting? Det er en familiehemmelighet”. (Dette er gjengitt med mannens tillatelse.)
Dagen etter møttes vi over en kopp kaffe og en prat. Gjennom to og en halv timers enveis kommunikasjon fikk jeg innblikk i en familietragedie som handlet om alkoholmisbruk over år, som hadde rasert en hel familie. En anerkjent ansatt i en høyteknologisk bedrift som sleit med sin fasade og som for noen år siden fant trøsten og styrken i alkoholen.
Redd for at folk skal få vite
Det som var mest fascinerende i samtalen, var ikke redselen for at familien skulle gå i oppløsning, men at naboer, nære venner, kolleger og arbeidsgiver skulle oppdage misbruket og familietragedien. At den oppbygde lykkelige fasaden skulle revne eller slå sprekker og at den ensomheten og tomheten han sleit med, skulle bli kjent. En ensomhet og tomhet som han, ifølge ham selv, delte med mange ansatte og løste på samme vis med et misbruk av rusmidler.
Vi i Kirkens Bymisjon har hatt mange møter som forteller oss at vårt slagord ”ingen er bare det du ser” gjelder i alle byer og lokalsamfunn. I mange år har vi jobbet med det som ikke så mange andre ser – og som ikke bare foregår på gaten. Vi møter mennesker og familier med et tilsynelatende velfungerende liv, men hvor virkeligheten innebærer store utfordringer og lidelser. Utfordringer og lidelser som de gjennom mange år har skjult for omgivelsene.
Hvorfor må vi skjule det som ikke er så bra?
Vi kjenner også dette godt fra samtaler med mennesker som ”har falt utpå”, som ikke lenger klarer å skjule for eksempel et misbruk. De forteller ofte om følelser som skam og skyld. Hvorfor er det slik at vi føler vi må skjule det som ikke er så bra? Hva sier dette om fellesskapet vårt? Gir ikke lokalsamfunnet rom for de sidene av livet som nødvendigvis ikke er så vellykket som fasaden tilsier?
”Ingen er bare det du ser”. Husk det slagordet. Det kan bli viktig for deg i fremtiden. Fordi livet består av mer enn bare topper.